Pstereo (Rated 8/10)

"Ikke le av de som er litt rare. De kommer nemlig tilbake. Og da er de bedre enn deg." Det er tid for en ny reality-anmeldelse. Første gang vi testet ut dette konseptet, var da vi anmeldte Ron Sexsmiths "Retriever" tilbake i mai 2004. Planen er at denne teksten skal bli til etter hvert som jeg gjør meg kjent med "Children of the new brigade". I stedet for å skrive en anmeldelse etter at jeg har konkludert, skal jeg gi dere tankene mine underveis i lytteprosessen. Og hvem passer det vel bedre å skrive en reality-anmeldelse om enn Saint Thomas? Hele karrieren hans har vært et eneste stort reality-show. The Saint Thomas show. Han har gang etter gang blottlagt seg for det norske folk, med hjertet utpå skjorta. Jeg tror knapt det finnes en mer ærlig og utleverende artist. Han har vært høyt oppe, han har vært langt nede. Saint Thomas har dummet seg ut, og han har tatt seg sammen. Saint Thomas har gått på trynet, men han har reist seg. Og storebror har sett alt sammen. Hele tida. Thomas Hansen har følt seg innesperret, fanget og misforstått. Men han har også satt seg frivillig i skriftestolen og smilt til kamera.

Førsteinntrykk (kl. 16.33, 16. august): Fint cover. Han ser godt ut. Sunn og frisk. I stilig cowboy-skjorte. Og "Children of the new brigade" er en bra tittel. Samme hva han måtte mene med den. Forberedelser til første gjennomlytting (kl. 16.34): Da jeg intervjuet St. Thomas i forbindelse med utgivelsen av hans forrige plate, "Let's grow together", ba jeg ham kommentere hver enkelt låt på albumet. Kanskje syntes han det var et bra opplegg? Når jeg kikker på presseskrivet til "Children of the new brigade", finner jeg i alle fall "En veiledning av Thomas Hansen", en gjennomgang av albumet sang for sang. Jeg vet ikke om "guiden" er inkludert i coveret til platene som er for salg, men den burde i alle tilfeller ha vært det. For dette er akkurat så underholdende og avslørende som jeg hadde forventet. It's the Saint Thomas show. Tittelen "LA man", for eksempel, viser til en artist med selvtillit og selvsikkerhet som fornøyd konstaterer at nok en låt er skapt ut fra ingenting. "Of course you where there" handler om barn og unge som blir ignorert av sine foreldre under oppveksten. Da han skrev "Morning dancer", så Saint Thomas for seg en gammel mann som dør ensom og misforstått. Tidligere venner dukker opp når det er for seint. I begravelsen. "Dream on" handler om en ensom soldat, fortapt i mørket. "Twisted cowboy" er en komedie om en utro cowboy som forlater kjæresten sin for å dra ut på verdenseventyr. Og så videre. Hva annet kan jeg si? Jo, "Children of the new brigade" ble spilt inn i Athletic sound i Halden. Musikerne er Alexander Lindbäck, Petter Pogo og Espen Mellingen, i tillegg til Thomas Hansen selv. Dessuten bidrar David-Ivar, André og Neman fra Herman Düne.

Første gjennomlytting (kl. 16.46): "LA man" gir oss en mer jazzete Saint Thomas enn tidligere, ifølge artisten selv. Det stemmer sikkert. Men jeg tenker egentlig mer på gruppa som sang "LA woman" - på Jim Morrison og The Doors. Åpningssporet på "Children of the new brigade" minner meg nemlig om "People are strange", av en eller annen grunn. Hvis Saint Thomas en gang skulle finne på å gjøre en cover av The Doors, måtte det nesten ha vært denne: "People are strange when you're a stranger faces look ugly when you're alone women seem wicked when you're unwanted streets are uneven when you're down" "People are strange" kunne faktisk ha vært en Saint Thomas-låt, når jeg tenker meg om. Jeg tror den beskriver ganske godt hvordan han har hatt det, innimellom. Den forrige plata hans, "Let's grow together" var oppstemt og optimistisk. St. Thomas var tilbake, ny og bedre. Men så begynte det å gå galt for vår helt. Kjæresten forsvant. Publikum forsvant. Tilbake satt en frustrert artist og følte seg misforstått og forlatt. Men "Children of the new brigade" er ikke blitt noen sippete sutreplate, virker det som. Jeg har riktig nok bare fått spilt den én gang, med to ettåringer hengende i hver sin arm, men jeg føler at den er ganske balansert. Noe er lyst. Noe er mørkt. Og noe er definitivt annerledes. St. Thomas har forandret navn til Saint Thomas siden sist. Jeg tror de musikalske forskjellene er større enn som så. "LA man" er fin, forresten. Thomas synger så overbevisende han kan. Musikken er leken og ledig.

Andre gjennomlytting (17. august, kl. 20.46): Det er ikke så enkelt å få til gjennomlyttinger med småfolk i huset. Jeg har begynt på "Children of the new brigade" flere ganger i dag, men det var først nå i kveld jeg har fått hørt gjennom hele albumet fra begynnelse til slutt - for andre gang. Og hva fant jeg? "LA man" minner fortsatt om The Doors. "Morning dancer" passer bedre i dette nabolaget enn på singel. Det er et typisk albumspor, i mine ører. Og det til tross for at det er en fengende liten sak - i hvert fall med tanke på at den handler om død og begravelse. "Instrumental sound" høres ut som platas midtpunkt. Det er en mørk, mørk sang, og Saint Thomas synger så dypt og dystert han klarer. Selv mener han at dette er en av hans sterkeste tekster, og det kan godt stemme. Med to linjer summerer han opp det som må være følelsen av å bli mobbet som barn: "Those were the days of no talking those were the days of instrumental sound" Saint Thomas kan skrive, hvis noen fortsatt var i tvil om det. I hvert fall når han vil og føler for det. Og den påfølgende gitarsoloen gir utløp for mye oppsamlet frustrasjon og bitterhet. Jeg er ikke sikker, men jeg tror det er André Herman Düne som spiller. Slik høres det i hvert fall ut. Herman Düne, ja. Siste sang på plata er en cover av "Sheer wonder", en av David-Ivars aller beste låter. Saint Thomas gjør en fullgod versjon. Fullgod. Han rocker! Med Herman Düne som band (etter hva jeg har forstått)! Neman, David-Ivar og André. Bare en sånn ting. Men plata var ikke slutt. Skjult bonusspor, skjult bonusspor! "Like the byrds" må være noe av det mest umiddelbart fengende Saint Thomas har skrevet. Han rocker! Igjen! Og han synger om The Kinks, The Beatles og The Stones, med koringen fra "Sympathy for the devil" og en gitarsolo som kunne gått inn på "Sticky fingers" eller "Let it bleed", dersom den hadde vært litt skitnere og skarpere. Resten av sangene har ikke festet seg skikkelig ennå, men jeg tror jeg liker denne plata. Foreløpig karakter: (8/10) Ingve Aalbu 16.08.2005

Hissig

Når Saint Thomas (tidlegare St. Thomas) er på sitt beste, er han å finne innan ein av to roller. Ofte er han den muntre trubaduren (jamfør songar som ”New Apartment”, ”The Cool Song” og ”Sunny Day”). Den godaste Thomas eig ein teft for uimotståelege gledesstrålande popmelodiar som han er ganske åleine om. Og difor kjennast det rett og slett naturleg når dei skranglete visene hans stadig munnar ut i unison ekstatisk tralling. Men stundom er han den sørgmodige trubaduren. Denne karakteren kjem noko sjeldnare til syne (særleg i den siste tida), men er udødeleggjort med plata I’m Coming Home som inneheld bragder som ”Take A Dance With Me” og ”Cornerman”, der einsemd og tungsinn speglast med såre tonar.

Mange vil nekte for eksistensen av desse to trubadurane. Dei meiner det fins berre ein St. Thomas, nemleg den rare trubaduren. Dei peikar på at engelsken hans er dårleg, dei peikar på at han trallar, og dei peikar på den skingrande stemma hans. Heldigvis er det vanskeleg å sjå relevansen av desse innvendingane. Svak engelskuttale gjer då inga skade på musikken, så om den skulle by på problem for lyttaren ligg problemet hos denne, i form av obsternasig rigiditet. Tralling høver som sagt godt til Saint Thomas sitt kunstnariske uttrykk, så i seg sjølv utgjer ikkje dette ein sakleg kritikk. Det er sant nok at Thomas ikkje er ein særskild dyktig vokalist, og at stemma hans unekteleg er både lys og rar. Dette gjer samanlikningar med Neil Young føreseielege, frekvente og forståelege, men likevel fordummande. Saint Thomas har nok karakter og karisma til å krevje seg frikjent frå skuldingar om å snylte på andre sine særtrekk. Stemma hans er visseleg skjør, vaklande og entusiastisk, men nettopp slike skildringar er ynskjelege og smigrande for den type musikk Saint Thomas held på med; personleg, upretensiøs visesong.

Altså er det som med det meste anna. Dei har berre ikkje sansen for musikken hans. Det er ei ærleg sak, og burde vere uproblematisk. Men slik er det ikkje. For i denne samanhengen er det Saint Thomas det er tale om, og då er det samstundes tale om den mest kjenslevare, nærtakande og ærlege artisten i det norske musikklivet. Thomas vil bli likt av flest mogleg, gjerne alle, og minst i verda vil han vere mislikt. Og når Thomas vert kritisert, vert han såra. Og sidan mannen vil bli likt, klamrar han seg ikkje til den kunstariske integriteten sin; om det er slik at han gjer folk nøgde og glade ved å tilpasse seg, så lyt han tilpasse seg. Slik kan det lyde i alle fall, for på Children Of The New Brigade er engelskuttalen nokre hakk betre, og stemma ofte mørkare og meir nøytral. Allsangfaktoren er framleis høg, men plata inneheld mindre tralling og jodling enn me har vorte vande til. Det skranglar riktig nok framleis godt. For at produktet skal stå i stil med autentisiteten Saint Thomas søker med musikken, er innspelingane gjort live i studio, og på få opptak. Lydbilete er dermed likt fjorårets Let’s Grow Together, der lofi-produksjonen kom attende som ein reaksjon på den (i artisten sine øyrer) overproduserte Hey Harmony.

Ingen kan tvile på det genuine engasjementet til Saint Thomas, og det er noko forløysande over den jordnære ærlegdommen. Når han på førre plate fortalte at han var fødd for å skrive ein song om dagen, lyd det rimeleg. Saint Thomas sine viser er intuitive og direkte, og latar til å kome rett frå magen/handa/lunga, og det vert lite att å analysere utover spørsmålet om ein vert fenga eller ikkje. ”I sing with the most convincing voice and let the world listen”, syng han på opningssporet, og meir avansert er det eigentleg ikkje.

Så lat oss berre bruke øyra og hjarta. St. Thomas har lagt lista uforsvarleg høgt for Saint Thomas (og alle andre). Den triste trubaduren si intense tilstadeveren er vanskeleg å skimte på Children Of The New Brigade - den såre, vakre tristessen som flyt gjennom heile I’m Coming Home manglar; det er ingen ”Into The Forest” her, sjølv om ”Dream On” freistar tappert. Men lyrisk sett er også denne plata prega av sut, særleg kring det å kjenne seg mistilpass. Saint Thomas forsvarar outsidarar og mobbeoffer, og dei bitre undertonane må truleg forståast like mykje som retta mot presse og kritikarar, som mot mobbarane i skulegarden. I den aggressive ”Of Course You Were There”, eit av plata sine definitive høgdepunkt, leiter dei som fell utanfor etter eigne haldepunkt i ei framandgjerande verd. Heller ikkje den muntre trubaduren perfeksjonerer den gledespreiande popen sin her; ”Morning Dancer” er for så vidt ei fengande vitamininnsprøyting, men når ikkje heilt opp til ”Heroes Making Dinner” og ”An Artist With A Brilliant Disguise”. Men ein må for all del passe på å ikkje avslutte lyttinga før det lekre bonussporet. I eit sedvanleg koseleg Saint Thomas-refreng nikkast det både til Byrds, Kinks, Beatles og Rolling Stones, og etter kvart dukkar den legendariske whoo-hoo-koringa frå sistnemnte sin ”Sympathy For The Devil” opp, og sørgjer for å gi plata eit ulasteleg punktum.

Kort fortalt er Children Of The New Brigade ein svært triveleg affære som medfører ein kjensle av at livet er riktig så godt; litt på same vis som kombinasjonen av morgonkaffi og avislesing. Eg vil tru at desse tre i lag (les Morgenbladet) vil utgjere ein optimal start på dagen. Frode B. Bjerkevik, 15. august 2005

Mann

Engelskuttalen til Thomas Hansen har blitt marginalt bedre siden sist, men musikalsk står han på stedet hvil. I seg selv ikke så ille, for den naivistiske popmelodien han har lett etter hele tiden, er fortsatt hjertelig tilstede. Heldigvis er Saint Thomas i stand til å bryte ensformigheten, med blant annet låter som «Of Course You Were There», en av platens beste, og ikke minst den spretne «The Long Goodnights». En tidvis flott og alltid sjarmerende plate. Tor Milde