Metal Express

In their home country of Norway, Animal Alpha has already earned themselves quite a reputation as a live band. They are highly energetic on stage, and seem to never fail to deliver a party-packed set of hard-hitting Psycho Post-Grunge songs (yes, that’s right, you read the words “party” and “Grunge” in the same sentence).

It’s singer Agnete Kjølsrud who draws the most attention towards the band. With her theatrical make up, costumes, and behavior, she looks like no other front figure in Rock. She wears her act like an alter ego, and this way Kjølsrud makes her mark as one rare female answer to the likes of Alice Cooper, Kiss, and Marilyn Manson.

Her voice is remarkable as well. She sings her way through the songs with a constant mix of styles. It’s theatrical, like her visual appearance, and reminds of a mix of Björk, Perry Farrell (Jane’s Addiction), and a little child. However, on the Pheromones recording, her voice gets way too multi-layered ... a strange choice by producer Sylvia Massy Shivy (Tool, Smashing Pumpkins, System Of A Down).

Anyway, the album sure conveys a ball. A crazy one from time to time: a party at the asylum. Animal Alpha does not dive into their compositions -– they sound like they are trying to burst them from within ... successfully. Their (Norwegian) hit single “Bundy” is one great example of this, a madman trying to break himself out of a straightjacket.

Despite the madness, the songs do not lack structure. Animal Alpha sure knows where they are going, and this is to a great extent thanks to the rhythm section. Too frequently, well-worked/collaborated rhythm sections are described by the word ”tight”. However, this time, built around skinsman Jacobsen and Bidtnes on the bass, the use of the term is totally justified.

Pheromones sounds in several ways like the crazy/unruly sister of Auf Der Maur, the early 2004 release by Melissa Auf Der Maur (Smashing Pumpkins, Hole). Clever guitar riffs get poured out constantly, and along all the structured noise and madness comes a constant message: Animal Alpha is not radio-friendly -- they are heavy, and they sure are alternative. Still, it looks like they are going to achieve a surprisingly large number of fans. Norwegian media have been paying them a large amount of attention for quite a while, and they made a notably popular festival attraction throughout last summer.

Their album might not manage to capture their strongest selling point: their live appearance. However, there are several moments on Pheromones that will thrill you. Check out “Billy Bob Jackson,” “Most Wanted Cowboy,” “Catch Me,” “Bend Over,” and the aforementioned and groundbreaking “Bundy” -- all killers!

Norwegian reviews:

Dagsavisen

For et band som Animal Alpha ligger det en voldsom utfordring i å skulle lage en plate som matcher energien og den kontrollerte teatergalskapen som bandet har på scenen. Når debuten er her, med ringreven Sylvia Massy som produsent, er det ingen tvil om at de fem i bandet innfrir forventningene som liverenommeet har gitt dem, ikke bare i intensitet, men også hva låter gjelder. «Pheromones» dreier seg om rock av det energiske og harde slaget, men ikke uten nødvendige finesser og melodiøse krumspring som løfter inntrykket ytterligere.

Sentrum i bandet er på plate som på scenen Agnete Maria Forfang Kjølsrud. Vokalt framstår hun som en uslepen blanding av Skunk Anansies Skin og en kvinnelig Zack De La Rocha, men har også ett og annet sukkersøtt bakholdsangrep som kontrasterer de ellers frenetiske attakkene, også de som kommer fra det kompetente og hoggende bandmannskapet. Der er spesielt tospannet Christian Wibe og Christer Cederberg imponerende, med styrte gitarkakofonier som gjør bandet så rått at det lukter blod. Forfang Kjølsrud har en usedvanlig uredd og konfronterende måte å synge på, og dette er med på å splintre et ellers ikke altfor originalt lydbilde, og dermed skape originalitet ut av det som kunne blitt en pretensiøs gråstein. Låtene er bygd over en lest som blander inn små doser hard funk, metal og industrielt påvirket rock, men er gjennomgående bygd på en blytung vegg-til-vegg-organisk rockebyge som kler helhetsuttrykket. Tekstene faller innimellom gjennom som konstruksjoner av ord – og til en viss grad også tema – mer tilpasset vokalen og bandets uttrykk enn, men det er underordnet i sammenhengen.

Animal Alpha er så langt øyet kan skue ren energi, og det makter produksjonen også å vektlegge i så stor grad at «Pheromones» er blitt en innbitt terrier av en plate, som kan bite godt fra seg i den norske platehøsten. Bandet framstår som en kompetent enhet som styrer unna det overpretensiøse, i hvert fall så lenge de balanserer de skyhøye ambisjonene med en såpass rendyrket rock'n'roll-innstilling som de gjør på debutplaten.

Studvest

Tung og slem, men ujevn debut
 
I Agnete Kjølsrud har Animal Alpha et visuelt utyske av en sanger og frontfigur som kler bandets tunge og slemme låter utmerket. Om kvartetten klarer å smi enda bedre låter, ligger veien åpen for Animal Alpha.
 
Debutalbumet, «Pheremones», er en kraftpakke av de sjeldne. Sylvia Massey (Tool, Johnny Cash, System Of A Down osv.) har produsert de ti sporene, og det låter dramatisk mørkt, rått og aggressivt.
 
Norge er modne for thrash-glam-goth-metal nå, men Animal Alpha sliter med ujevnt låtmatriale. «Bundy», som også finnes på bandets EP, er en genistrek hvor absolutt alt klaffer.
 
Det samme gjelder «Catch Me», hvor Agnete Kjølsrud spiller på hele registeret fra det småpikeaktige til glødende raseri. Raslende «101 Ways» viser dessuten at Animal Alpha ikke alltid må ta strupetak for at låtene skal fungere.
 
Live er Animal Alpha dynamitt. På plate må låtene klare seg på egen hånd. Da kommer svakhetene frem, men jeg blir ikke overrasket om Norge har fått en ekte rockgrevinne i Agnete Kjølsrud.
 
ESPEN A. HANSEN

8/10 Heavymetal.no

"Fra det harde til det myke

Fra det rare til det syke..."

Dere som har sett Animal Alpha på scenen vet at dette dreier seg om en force man bør ta seriøst. Drivende, audiovisuell voldtekt var det bandet disket opp med på årets Quartfestival, ikke mange band klarte å toppe akkurat den opptredenen.

Nå er det klart for skive. Her på heavymetal.no har vi vært innom bandet helt fra den spede fødsel både i konsert-, demo/promo og ep-form. (Fire låter på både demo og ep, bare Bundy var fellesnevner, så disse to er verdt å skaffe seg. Begge har uutgitte låter i forhold til Pheromones.)

Klarte de å holde interessen etter all denne hypingen?

Undertegnede har sagt seg godt fornøyd opp til nå og kan vel konstantere at de på et plan leverer også når spilletiden dra opp mot tre kvarter. Men det skorter litt på låtmateriale kanskje?

For å utdype dette handler det ikke om svake låter, det er bare at de som virkelig fungerer, setter sine kompanjonger kraftig i skyggen. Bundy var det en grunn til tok turen via to små utgivelser for så å framstå som bandets angrepsvåpen. Makan til låt! Det er en solid full pott ’er det der...

"Du spiser softis, to små illsinte bikkjer bjeffer frenetisk mot hverandre, blomster drysser ned fra himmelen mens en eller annen ubalansert person røsker deg i de edle deler...*

Bandet roterer godt i metallen, eller den harde rocken, så slipper jeg å få irettesettende mail :), så dette albumet kan fort bli en suksess om det får frasparket det trenger. Både hardcorepublikummet, metallskallene, pop-kaninene og musikkelskere generelt bør kunne jobbe opp en elsk for Agnete og co. De innehar en veldig nøytral sjangerbefesting selv om de toucher det meste. Bra det, å definere en egen stil og samtidig plukke rått/uhemmet av det aller meste. Spesielt gøy var det å konstantere at i liveform var det ikke noe problem å høre Maidenvibbene i deler av bunnslammet...;) Christer har jo fortid i både Drawn og In the Woods, så naturlig nok vil det sive inn litt tungmetall i det hele...

Produksjonen er så gjennomført at jeg rett og slett forbigår denne i stillhet. Poengløst å tråkle om sømmene fungerer så bra.

Det er låter her som ikke når opp, som sagt, men jeg velger å trekke litt i trådene til de som gjør... My Droogies er herlig svevende, manisk med en fortreffelig sluttfase. 101 Ways er en deilig, deilig låt. Her lukter det en blanding av Kate Bush, White Stripes og en dose galskap. Vokalen er utrolig sår her... Catch Me er totalt power. I toppsjiktet med Bundy. Det litt nedtonede, tunge og stemningsfulle gjør seg gjeldende, som i 101 ways, på Most wanted Cowboy. Bundy er sjefen, både på tv-skjermen og på Pheromones. :)

Romerikets Blad

Dette er bandet som ble oppdaget av den profilerte produsenten Sylvia Massy Shivy, og som fikk lov til å boltre seg i hennes studio hjemme i USA.

Forventningene var store etter Animal Alphas rike og varierte EP, men albumet "Pheromones" er ikke av samme kaliber. At hiten "Bundy " er med videre, kan tas som et tegn på at Skjetten-jenta Agnete Maria Forfang Kjølsrud og co. ikke har hatt stort nok overskudd av gode låter. Animal Alpha er et band med sterk personlighet, mye på grunn av vokalist Agnetes karakteristiske stil. Med henne i front veksler sekstetten fra pumpende rock-hardkjør til det mer lavmælte og mystiske. Agnete er den ville punkeren og den lekne jazzdivaen i samme låt. Jeg skulle gjerne hørt enda mer til den siste karakteren, for "Pheromones" blir en tanke for masete. Bandet spiller på Baråtti kommende fredag.

Eivind Kristensen

ProfHil

For et band som Animal Alpha ligger det en voldsom utfordring i å skulle lage en plate som matcher energien og den kontrollerte teatergalskapen som bandet har på scenen. Når debuten er her, med ringreven Sylvia Massy som produsent, er det ingen tvil om at de fem i bandet innfrir forventningene som liverenommeet har gitt dem, ikke bare i intensitet, men også hva låter gjelder. «Pheromones» dreier seg om rock av det energiske og harde slaget, men ikke uten nødvendige finesser og melodiøse krumspring som løfter inntrykket ytterligere.

Universitas

Animal Alphas førstesingel «Bundy» var en av sommerens store gjengangere, og med debutalbumet Pheromones fortsetter de i samme bråkekommersielle stil.

Musikken minner en hel del om nyere metallband som Nine Inch Nails, System Of A Down og Tool; hardt, men melodiøst. Plata er produsert og mastret av folk som har jobbet med nettopp disse bandene, og dette gir en internasjonal kvalitet med et stort og pompøst lydbilde som kler albumet godt.

Band i Animal Alphas sjanger frontes ofte av en skummel, mørk brølemann i kostyme. Derfor føles det forfriskende å høre ei dame utagere i en mikrofon for en gangs skyld. Den teatralske Agnete M. F. Kjølsrud kan i tillegg til å brøle, hyle skrikende og lokke mykt som bare et besatt kvinnfolk kan. Hun er et fyrverkeri av en vokalist som fremstår som bandets naturlige midtpunkt. Hennes autoritære tilstedeværelse har evnen til å gripe lytterens oppmerksomhet og holde den.

En kunne ønske seg at bandet gikk enda lenger ned i sine mørke irrganger og var enda tøffere, det er de hardeste låtene som biter best fra seg. Albumet hadde tålt mer helhjertet og gjennomført bruk av de småbisarre elementene som psykotisk latter og tivolimusikk, noe som ville gjort albumet enda mer spennende og spesielt.

Animal Alpha er fortsatt noen hakk unna den totale gåsehudopplevelsen, men klarer i sine mørkeste øyeblikk å være deilig småskumle.

Viggen.no

Debut EP-en til Animal Alpha har solgt til gull, hvilket er formidabelt, spesielt med tanke på hva slags type musikk dette er. Storslått, mektig, kompleks og teatralsk hardrock pleier ikke å nå ut til så mange som i dette tilfellet. Vokalist Agnete Kjølsruds fremtoning, både på scenen og på plate, må trekkes frem, for hun dominerer dette bandet. Hun går fra å være søt og flørtende i det ene øyeblikket til å bli brutal og skremmende i det neste - hun spiller på et voldsomt register. Men det gjøre også resten av gruppa. På sitt første album viser de bredde; her er skjørhet og bråk, samt mangt et fengende riff.