VG Terningkast 5

Albumet «Western Soul» var en liten sensasjon da det ble utgitt i 2004. Nå er Bonk fra Oslo tilbake med oppfølgeren som befester deres posisjon som et av Norges mest spennende band. Sangerne og gitaristene Andreas Grøtterud fra Kung Fu Girls og Leif Friman Koren fra Anal Babes fikk det aldri til å klaffe på første halvdel av 1990-tallet. Det kan de rette på med «Bonk Against Nothing» som er et forrykende album spekket med gode melodier i en stålhard innpakning. Mest av alt minner de om en krysning av Soft Boys og Buzzcocks med amerikansk tyngde, fleksibilitet og kraft i bunnen. Det er nesten forunderlig hvordan halvgamle undergrunnsveteraner kan låte så friskt og ungdommelig. Gåsehuden strutter på spor som «The House», «Life Is Noise (Death Is Silence)», «Images» og «Demian», som alle sammen flommer over av overskudd, ideer og energi. Gjør dere selv en tjeneste: Sjekk ut Bonk. ESPEN A. HANSEN

Aftenposten Terningkast 5

Mens instrumentene tvinner ut melodien og trommene sparker i gang åpningslåten "The House", merker du at det hissige tempoet fra "Western Soul" er dratt litt ned. Men tro ikke ett sekund at intensiteten er borte - gutta brenner fortsatt. Det er bare det at vokal og koring sitter så mye bedre, får mer plass, i lydbildet. Fremdeles er det en herlig blanding av punk, primalrock og halvmørk psykedelia som gjelder - men nå har også Bonk fått en snev av vestkystharmoni, kanskje en bieffekt av å jobbe sammen med Anders Møller (Euroboys). Ett av albumets absolutte høydepunkter, "The Homecoming", kan rett og slett minne om MC5 med Crosby, Stills og Nash som stikker innom på refrenget. Hvis ikke den flytter inn på radioenes spillelister til sommeren, har ikke programmakerne tatt seg bryet med å høre frem til låt nummer seks. Produksjonen kombinerer det grusete med det glassklare, og arrangementene er også snasne. Tredelt vokal og finstemt piano, pluss byens grommeste basslyd og gitarer som snerrer på de riktige stedene gir "Everyday" en anelse av den kosmiske kjernen vi kjenner fra svenske The Soundtrack Of Our Lives. Men Oslo-bandet er aldri i fare for å bli flaue etterdiltere; du er aldri i tvil om at det er Bonk du hører. Det har mange årsaker: Dels at bassen til Bård Høvik er likestilt med gitarene i og med at den også spiller melodilinjer, dessuten er det noe med hvordan Andreas Grøtterud og Leif Frimann Koren har hvert sitt særpreg samtidig som de utfyller hverandre både vokalt og på gitar. Trommis Gisle Amundsen bygger låtene, trekker dem opp og ned der det trengs. Dere som husker Kung Fu Girls, vil kjenne godgrøsset flere ganger. Men Bonk har vokst seg videre, de sniker inn Pink Floyds "Lucifer Sam" i mellompartiet på "Young Men" og krydrer med saksofon. Lekenheten er til stede hele tiden, som i avslutningen på "Cut The Feet (To Fit The Shoe)". Avsluttende "Lord, Give Us your Hand" lander et album fullt av fete riff og refrenger og kan minne om Iggy Pop og James Williamsons "Sick Of You", kun klagende vokal og en vibrerende el-gitar. Kombinasjonen av rett-på-sak-rock og et øre for fiffige detaljer gjør at Bonk akkurat nå er et av Norges mest spennende band. HARALD FOSSBERG

Dagbladet: Eklektisk rockfeiring Terningkast 5

Bonk sjarmerte kritikere og fans herfra til Kina med debuten «Western Soul» (2004) og sine påfølgende konserter. Ikke vanskelig å forstå, på oppfølgeren «Bonk Against Nothing» fortsetter kvartetten å hylle rockens ulike drakter. Med kyndige grep avleverer Bonk den ene perlen etter den andre. Om de spiller tung riffbasert rock som i «Fire», utfordrer 70-tallets spacerockere i tittelkuttet, eller er ettertenksomme og jordnære i «Gifted Children», er det hele tiden med faglig dedikasjon, gode ideer og solid håndverk i bunnen. Produsentene Anders Møller (Turbonegro, Euroboys) og Ulf Holand har gitt «Bonk Against Nothing» et luftig og effektivt lydbilde som ivaretar låtenes spontanitet og rastløshet på forbilledlig vis. Bonk hører definitivt hjemme blant norsk rocks mest spennende aktører om dagen. Tommelen opp.