016__Salvatore__"Tempo"

REVIEWS IN ENGLISH: SPLENDID MAGAZINE: In the tradition of bands like The Sea and Cake (whose John McEntire produced this album) and Godspeed You! Black Emperor (with whom they've toured), Oslo, Norway-based Salvatore make long, meditative, organic-electronic jams. Their jazzy ambient sound evokes the gray-green landscapes that might whiz past your window as you leave a European city: there are factories and billboards and other relics of modern urban life, but the big sky and the rolling hills are starting to become more prominent in your view. Opener "Easy" is a repeated three-note synthesizer mantra and subdued, echoing guitar over some very excited drums. "Not Chello" is syncopated percussive clinking melting into the steady groove of a handful of guitar and vibraphone notes, which hover in space until the bass finally drops in, at long last grounding the listener in a specific key. The tone is set, and Salvatore offer only mild variations on the theme of active drums washed with layers of electronic instruments. The rhythms change a bit from song to song, as do the patterns of vibraphone and guitar plucking, but that's all; Salvatore build their layered songs as if they were planting gardens of sound around the listener. "JS Bells" approximates a long walk through a labyrinth of well-tended vibraphone bushes. Sprays of periwinkle wah-wah blow in the breeze and a purring Cheshire cat emits electronic noises from high in a gnarled tree with silvery twinkling leaves. "Rainbo" and "Tempo" introduce slightly more driving bass and guitar parts; the breakdown in the middle of "Tempo" could represent a series of "gazing balls" at the center of the labyrinth, shimmering as they throw back distorted reflections of the sun and every bush and tree around them, wrapping the images around their spherical (or, in this case, atmospherical) shapes. "Rockerfeller 2" and "Rockerfeller 3" are the sundial in the corner of the garden, pulsating as if a sped-up stop-motion sun were gliding across the sky, sending the sundial's shadow around and around hundreds of times within a handful of minutes. The latter tune's muffled drums recall those heard on Brian Eno's Another Green World instrumental, "In Dark Trees". Apparently, Eno, too, thought of gardens and greenery as he explored his unique brand of electronica. Like Eno's Ambient and Music for Films series, Tempo is more about mood than message. The mood is serene and ultra-modern, like a paddle boat trip across a river of liquid mercury. And what a beautiful trip it is. -- Sarah Silver INK19: John McEntire agreed to produce Norwegian post-rock quintet Salvatore after hearing their third album, and Tempo exudes the result of their collaboration. Salvatore has obviously spent some time listening to McEntire's work with Tortoise, Gastr Del Sol and The Sea and Cake, as this collaboration blurs the musical distinctions between Salvatore and McEntire. Salvatore has grown over the course of their previous outings; they have gotten to a point where they're able to communicate their ideas in a far more impressive manner than before. Tempo, then, is their strongest, most focused release yet. Intellectually, this isn't as stimulating as McEntire's most exciting work. Salvatore favors dynamic tension and emotionality over cerebral conceptualization. The songs move patiently along, uneven melody lines sit neatly on top of jagged and haunting backing rhythms, creating a sense of dreamy, lush music with an uneasy nerve to it. The music moves in circles but maintains an eye on direction and development. Their musical shifts are more dependent on extended dynamics than on the progressive developments or epileptic time signatures of their peers. As such, this has more in common with Gastr Del Sol than Tortoise. But whichever you prefer, there is little doubt that Tempo is one of the more satisfying post-rock releases in quite some time, proving that the oft-maligned genre isn't quite played out yet. INDIANAPOLIS MUSIC: Here is my concise, painfully obvious and slightly snarky one sentence review of the Norwegian band Salvatore's album "Tempo:" If you wish Tortoise had recorded an album between "Millions Now Living Will Never Die" and "TNT," here is your wish come true. Really, aside from the fact that it's pretty good for what it is, that's about all you need to know about this disc. It's as if two groups of people, separated by an ocean, grew up listening to the same records and started bands for the same reasons. Both bands play moody instrumental post-rock influenced by dub and spaghetti western soundtracks. The sound of the bands is dominated by melodic bass guitar and electric piano, and occasionally features the vibraphone. Salvatore and Tortoise each create intricately layered music with many interesting points that also functions as audio wallpaper if you just play their music in the background and forget about it. To be fair, it's not like this is a carbon copy of anything Tortoise has done. Salvatore takes a more "ambient" slant to their music and incorporates more world music influence than their Chicago soul mates. Maybe "Tempo" isn't exactly the direction Tortoise could have gone between those two landmark albums, but it's close enough to be possibility. And, at the very least, the album is good, at least if you enjoyed the music Tortoise was making about five years ago. I know it may not seem fair to spend a majority of a review telling you why a band sounds like another band, but I really can't think of any better way to describe this album. It's entirely possible that Salvatore isn't consciously trying to be Tortoise. However the similarities between these two bands (and the fact the Tortoise main man John McEntire records and produces Salvatore) make it inevitable that they will travel some of the same paths and come to similar endings. (Rob G.) DELUSIONS OF ADEQUACY: Musicians often drop famous names in interviews and public relations campaigns as if their sales depended on the quantity of cited celebrities. Usually, it’s easy to pick out the pretentious of the bunch and identify those who sincerely mention references and collaborators. In the case of Salvatore’s fourth album, Tempo, the most famous name dropped again and again and, well, again, is John McEntire. Yes, McEntire, the Chicago wunderkind who has led Tortoise and The Sea and the Cake and produced Stereolab, among others. McEntire produced Tempo, so it’s understandable why these Norwegians would be running to tell their friends who recorded them, but when you highlight your highly regarded producer, you significantly raise the audience’s expectations for your album. In the case of Tempo, this occasionally hurts Salvatore. Tempo opens with “Easy,” which has an aquatic sense and stretched tension throughout. The guitars recall some of Vini Reilly’s work in The Durutti Column, but there is a wall of slicing percussion that shatters any such similarities. “Easy” is a good beginning. Unfortunately, “Not Cello!” sounds like cheesy background music for a trendy downtown lounge. It has an African element but doesn’t go anywhere interesting. With “Atlantic,” Salvatore reveals its kraut-rock inspirations as it builds suspense in a dynamic track full of subtle snared nuances and louder, echoed percussion. Most notably, “Atlantic” benefits from its vibrating theme and repetition over five minutes. “JS Bells” seems like an Ennio Morricone track that was remixed but left off the first remix collection of the maestro’s work ever assembled, Morricone RMX, from 2001. This is a pensive, quieter, more affecting piece than anything else Salvatore offers on Tempo. “JS Bells” is a perfect late-night or after-hours party chill-out tune. The album’s title track understandably sounds very Tortoise-like. It flows with moderately spaced beats and a tidal wave of rough notes. Considering the talents of Salvatore and McEntire, it’s an unpleasant surprise that “Rockefeller 2” and “Rockefeller 3” both come off boring, with dense instrumentation, as if the band and its producer were enclosed in a pipe for the recording session. The tension builds but there is no climax, no resolution, no satisfaction from either track. Tempo closes with “Poor Coal,” another claustrophobic track that has much more of the human element than its two predecessors. “Poor Coal” is slow and features human traffic sounds amid rolling, stark, roughly calming instrumentation. It’s a fine end to an album that pleases more than it disappoints. Tempo has occasional failures, but it must be noted that Salvatore’s playing is consistently excellent, even when the levels of creativity and audience stimulation are less impressive than the performance ability. If the band embraces more dynamic musical compositions, its future efforts should be more enjoyable for listeners. - Sahar Oz, 7/23/2004 BANDOPPLER: I don’t know if you tuned in to the Norwegian Grammy Awards on ESPN 7, but this is the band who won the award for Best Electronic Album. Salvatore’s latest, Tempo, was produced by John McEntire (Tortoise) and is about three quarters of an hour of instrumental songs that are soothing enough to make you forget that you happen to be listening to a compact disc. Like a more deliberate and focused Yume Bitsu, Salvatore’s songs have a mysterious, atmospheric ambience that is constantly prodded along by a steady beat. These are songs that you can dance to as well as nap to. You can listen while on your morning jog or while reading a book. There are no elaborate crescendos to dazzle you with and each song ends in a similar fashion to how it began. This is the kind of music you hear in the background while driving down abandoned streets of a big city at 3:30 in the morning. Pop Matters (US): It's a bit surprising to read that Salvatore won a Norwegian Grammy for Best Electronic Album. Their music owes as much to the epic noise rock of bands like Godspeed You! Black Emperor as it does to anything you'd expect to hear on Warp or Astralwerks. I wouldn't be surprised if they made big headway into the Anglo-Saxon post-rock scene on the strength of this album -- their fourth -- produced by Tortoise's John McEntire and heavily indebted to krautrock heavies Neu! (in regards to whom the group freely admit having based their entire sound). They have yet to surpass their influences, but based on the evidence herein I think it's only a matter of time. There's a lot to like on Tempo. — Tim O'Neil DANISH REVIEWS: GEIGER: Norske Salvatores fjerde album, der bærer titlen Tempo, blev allerede udsendt i hjemlandet i august sidste år. De danske pladekøbere har dog måttet kigge langt efter såvel den som andre udgivelser fra det lille, fremragende pladeselskab Racing Junior - indtil nu, hvor selskabet endelig er kommet i dansk distribution. Man kan nu kun håbe på, at såvel Salvatore som selskabets øvrige kunstnere - heriblandt Hello Goodbye og Merry November - på den måde får en smule opmærksomhed herhjemme. De fortjener det nemlig. Salvatores seneste album, Fresh - der rummede elleve forfriskende, instrumentale retro-kraut-hymner - var én af sidste forårs helt store musikalske lyspunkter. Trods tydelige referencer til Can og Neu! syntes Salvatore nemlig samtidig at bane nye, spændende veje med deres motoriske, neo-funky musik. Det lykkedes orkestret at skabe en næsten friktionsløs bevægelse på baggrund af en række elementære grooves - og de enkelte numre gik da også mindre efter at tilvejebringe en fornemmelse af at komme fra her til der end at ophøje nu'et til et credo, der på én gang lod rytmen og repetitionen virke som hypnotiserende og frigørende elementer. Den nye album, der meget passende hedder Tempo, er indspillet i Chicago sammen med én af post-rockens helt store skikkelser: John McEntire fra Tortoise. Valget af McEntire er indlysende, da han har en sikker tæft for at skabe fængslende rytmik og suggestive klangflader. Det er svært at sige, hvor stor en indflydelse McEntire har haft på Salvatore under indspilningerne - men i forhold til Fresh er især rytmesektionen blevet yderligere betonet. Dette kan dog måske også skyldes, at bandet siden sidst er blevet udvidet med percussionisten Karim Sayed. Under alle omstændigheder er det et imponerende resultat, Salvatore har taget med sig hjem fra Chicago. Ud fra lige dele krautrock, electronica, dub og neo-funk skaber gruppen den ene pulserende perle efter den anden. Festen starter med "Easy", der - som titlen antyder - virker upåvirket af alle former for tyngdekraft. Nummeret er nemlig et lystbetonet sammenrend af skvulpende elektroniske klange, overstyrede guitarer og en inciterende dub-rytme, der bades i så tonstung en reverb, at Lee 'Scratch' Perry absolut må have spøgt i gruppens tanker. Som på Fresh rummer lydbilledet samtidig en lang række interessante musikalske detaljer - små motiver og sekvenser - der næsten synes at leve deres eget forunderlige liv i midten af det organiske drive. Denne grundform føres videre på "Not Chello" og "Atlantic" - og dominerer for så vidt også resten numrene på Tempo. Blandt pladens største højdepunkter kan man især fremhæve Sayeds dansende marimba-spil på "Not Chello" og gruppens konstante, lettere synkoperede grooves, der er så stærke, at de kunne fortsætte i al evighed, hvis det skulle være. For Salvatore drejer det sig heldigvis ikke om arrogant at demonstrere gruppens egen radikalitet - tværtimod handler bandets musik om at give slip, når musikerne er nået frem til det ubestemmelige, næsten telepatiske punkt, hvor instrumenterne symbiotisk står i forhold til hinanden. Tempo handler vel i dén forstand om at forlænge dette sublime punkt til det yderste - og for lytteren om at give sig hen til de bevægelser og drømmelandskaber, musikken afstedkommer. Og dét uanset om denne magi indtræffer på "Rainbo", titelnummeret "Tempo" eller den dobbelte suite "Rockerfeller 2 / Rockerfeller 3", der - i løbet af godt tretten minutter - på én gang bringer Salvatore tættere på en gængs rockmusik og langt ind i et sært, uldent dub-univers, som tillader McEntire at skrue helt ned for diskanten. Hvis Salvatore lyste op med Fresh, er de godt på vej til at illuminere det hele med Tempo. Et album, der intelligent viser hvilken rækkevidde og substans, den moderne instrumental-musik egentlig kan rumme. Der er ingen tvivl om, at Tempo bliver hængende i undertegnedes cd-afspiller længe endnu - og dét på repeat. Pladen er simpelthen én af de mest indtagende og spændende udgivelser, der er kommet det seneste års tid. Anmeldt af Claus Falkenstrøm OTHER LANGUAGES: NEURAL (IT): Nonostante il titolo in Italiano 'Tempo', ed il nome, a marchio di fabbrica dell'uscita, 'Salvatore', che ancor più potrebbe trarre in inganno, ben altre provenienze, da quelle italiche, sono celate in questo album, registrato a Chicago, con l'apporto produttivo di John McEntire dei Tortoise, a dar manforte a Kjell Olav Jø;rgensenm e Karim Sayed, norvegesi, affermato combo nell'ambito delle contemporanee sonorità post-rock. Un'opera sicuramente di buona fattura ed elegante, che manca di momenti energetici, ma sa essere dolcemente ammaliante negli ascolti ovattati e non di maniera, con leggere influenze di matrice jazz e groove (proprio nella title track) e trattamenti ipnotici ricondotti ad arte nelle atmosfere caratteristiche del genere. Non mancano i dovuti tributi al rock cosmico degli anni settanta, del quale si recuperano i timbri, depurandoli da un'indole progressiva, ma non dal vezzo di una durata estremamente dilatata, più di nove minuti, in 'Rockfeller 3', penultima e forse più significativa incisione di un album che nel complesso ci appare sufficientemente riuscito. Aurelio Cianciotta GOTHCORE (NL): Niets is wat het lijkt. Wie denkt dat Salvatore een Zuideuropese band is heeft het mis, het gezelschap dat tezamen Salvatore vormt komt uit het koude Noorwegen. En het feit dat de cd bij Glitterhouse Records wordt uitgebracht, wil in dit geval nog niet gelijk zeggen dat het weer zo'n typische singer/songwriter release is vol ambachtelijke muziekwerkjes. Niets van dat alles dus. Salvatore is de band van Ola Flottum (White Birch, Portrait of David), aangevuld met Jon Selvig en Karim Sayed van Perculator en een drietal andere muzikale duizendpoten. De muziek op Tempo is het beste te omschrijven als instrumentale groovy spacerock, ook wel post-rock of krautrock genoemd; de betrokkenheid van producer John McEntire is in deze veelzeggend; hij speelt zelf in de band Tortoise, terwijl hij als producer onder andere z'n medewerking verleende aan cd's van Stereolab en The High Llamas. De titel Tempo moet niet al te letterlijk worden genomen; de muziek is niet snel, integendeel, deze is eerder ontzettend relaxed te noemen. De nummers worden gekenmerkt door repetitieve drum, bas en gitaar akkoorden, welke de luisteraar in een soort trance dienen te brengen. Op een enkel moment na is dat op Tempo aardig gelukt, met een kleine drie kwartier dansbaar luistergenot als mooi eindresultaat. 8,8 John Buis 23-06-03 NORWEGIAN REVIEWS: GROOVE: Il Salvatore Gigante La det være sagt med en gang: Jeg er av den mening at Salvatore er landets beste band. Denne noe bastante holdningen skyldes både deres tidvis brilliante konserter (sist sett som høydepunktet på årets Øyafestival) og ikke minst på grunn av deres tre tidligere utsøkte album. De to siste (Jugend - A New Hedonism (2000) og Fresh (2001)) ble begge spilt inn i Marokko til stort hell, og Salvatore har stadig utviklet seg til det bedre. Nå har Oslo-bandet skuet utover grensene igjen, og siktet seg inn på Chicago for å gjøre opptak med post-rockgeneral John McEntire (Tortoise, The Sea and Cake, Gastr del Sol). Tempo er egentlig ikke så veldig forskjellig fra de tidligere platene til bandet. De har opparbeidet seg et takknemmelig fundament som de bygger videre på; en ubestemmelig stilfull og rytmisk instrumental-form inspirert av både krautrock, funk, electronica og dub. Det høres ut til at McEntire mest av alt har sørget for å fokusere på og bearbeide deres sterkeste sider, strammet inn tøylene her og der, blant annet lengden på låtene, sørget for at forholdene har vært optimale på alle måter og ellers latt bandet drive med sitt. Det repetetive mønsteret, den lekne, improvisatoriske tilnærmingen og det kontante drivet er fortsatt en viktig del av Salvatores uttrykk. Største endring ligger i oppjustering av rytmeseksjonen til fordel for de tidligere så fremtredende gitarene, og om mulig er bandet blitt enda mer drivende og rytmiske takket være Karim Sayeds innhopp. Noe mer variasjon på lydsiden kan vi også nyte, og den elektroniske pulseringen gir Tempo sin signatur, og for å være ærlig - så bra varer har ikke kommet fra Chicago på lang tid. Det eneste spørsmålet jeg har til produksjonen er hvorfor trommene på rockefeller 3 har fått en dunkel tønnelyd. Dette er første gangen Salvatore benytter et skikkelig studio til sine innspillinger, og de har utnyttet studioets mulighet til å skape en detaljrik og variert utgivelse. De mest skurrende og støyende partiene er tonet noe ned, og helhetsinntrykket er både tight og behagelig. Det virker som de virkelig har trivdes i Soma, og musikerne er tydelig preget av en avslappet holdning som også smitter over på oss som lytter. Hvis man skuer litt bortenfor typiske referanser som Tortoise, Neu! og Cul de Sac så spiller Salvatore rett og slett funky, leken og ikke minst sexy musikk som burde gå hjem hos de aller fleste med ørene på rett plass. De klarer å finne et groove, en rytme og en flyt av evig karakter, noe som gjør Tempo både dansbar og diggbar. En platepreiker som setter bestemte graderinger vil alltid før eller senere havne i en situasjon der man bare må bite seg i sin subjektive hale. Revet med i rusen etter forrige utgivelse klinte jeg til med en toppkarakter, noe som er sjeldent her, men som virket helt på sin plass den gangen. Målt opp mot Tempo blir deres andre skiver både uferdige og som lillebrødre i forhold. Gis det for høy karakter igjen? Muligens. Men noe av gledene med musikk ligger også i bli revet med i øyeblikket - på samme måte som Salvatore selv utnytter øyeblikket til sin fordel. Tempo er uansett terningøyne en av årets feteste skiver. Den har vært innkapslet i min CD-spiller i lang tid nå, uten at det har vært behov for å åpne skuffen. Dette er et kunstnerisk gjennombrudd for Salvatore. Måtte det bare bli et kommersielt også. Denne platen kjøper man! (Karakter 7/7) Bjørn Hammershaug OPPLAND ARBEIDERBLAD: Suverent steg videre Norske Salvatore har den sjeldne evnen at de kan endre sin musikk radikalt fra plate til plate, men likevel lyde helt og fullt som seg selv. Med Tempo har de tatt steget fullt og helt over i en verden av god lyd, ikke minst på grunn av at bandet denne gang hyrer en produsent. John McEntire fra det smått legendariske post-rockbandet Tortoise er vektig tilstede, ikke bare som produsent, men som idemaker og mye annet også. Valget er perfekt, og har forløst hele det potensiale som har vært tydelig hos Salvatore helt fra deres forrykende debutalbum. Tempo skiller seg på flere punkter fra Salvatores tidligere plater. Ikke minst er deres kjennemerke med heftige, repetitive gitarriffs, tonet kraftig ned til fordel for et bredere musikalsk bilde. Nå er musikken i stedet påtakelig preget av sterkt tilstedeværende trommer og perkusjon som er lagt langt framme i lydbildet. Ved første gjennomlytting visste jeg ikke helt hva jeg skulle mene, men du verden som denne plata vokser seg på deg i alt sitt vesen. Små, snurrige saker, deilige klangbilder og heftige, suggererende temaer kommer og går uavlatelig. Ikke slik at det skaper forvirring, det bidrar heller til en intenst spennende lytteropplevelse der musikken oppsluker deg og bringer deg i en tilstand av pur tidløshet og totalt velvære. Farer du overflatisk over Tempo, har du ikke nubbsjangs. Plata krever tilstedeværelse, men gir til gjengjeld utrolig mye. Den tilsynelatende stillfarne musikken er breddfull av murrende heftighet. Her er et vell av ting å henge seg opp i, og nytelsen er nærmest total. Med Tempo er Salvatore blitt et uhyre distinkt og komplett band, uten at de har kastet på båten sin evne og lyst til søken og lekenhet. (Terning 6) Øyvind Lien DAGBLADET: Full forløsning Norske Salvatore slår ut i full blomst med hjelp fra Tortoise-sjef John McEntire. Ikke noe er mer frustrerende enn band som er nesten kjempebra. Oslo-bandet Salvatore har vært nettopp det i årevis. Instrumentalbandets gitarbaserte dronemusikk har liksom stivnet på oppløpssiden på de tre foregående utgivelsene. Derfor er det godt å høre at Salvatore omsider er kjempebra. Velforedlet Chicago-innspilte «Tempo» er gruppas jevneste og klart beste plate - et sonisk godstog som tøffer målrettet av gårde, fylt opp med velforedlete postrockråvarer og krydret med smakfulle dubdetaljer. Hvor mye av æren for Salvatores forløsning som skal tilskrives Tortoise-sjef og Stereolab-produsent John McEntire, kan diskuteres, men det kan virke som om «gjør-det-selv»-bandet har hatt godt av å ha en myndig veileder og idéutvikler til å omforme sitt noe utflytende lydbildet. Den langdryge gitargnuringen som tidligere preget Salvatore, er strammet inn og tilført nye sider. Pulserende Resultatet er et innholdsrikt, gjennomtenkt og groovy rocksound hvor brorparten av låtene klokker inn rundt fire minutter. Ikke minst byr «Tempo» på mer fokus på rytmikk og puls. Nyrekrutterte Karim Sayed (BigBang, Perculator, a-ha) bidrar til dette løftet gjennom lekent og melodisk trommespill. At det nok er John McEntires gode navn og rykte som i første omgang vil lede Salvatore mot et større - og internasjonalt - publikum, er ikke noe å skamme seg over. «Tempo» er en bra plate som fortjener mange lyttere, fra et band som endelig har slått ut i full blomst. (Terning 5) SVEN OVE BAKKE VG Drone-rockerne Salvatore lager fengslende og tidvis uhyre vakker musikk som egentlig unndrar seg alle forsøk på kategorisering, til tross for at bandet plasseres i den lett meningsløse postrock-båsen. At albumet «Tempo» er produsert av John McEntire fra Chicago-bandet Tortoise er ikke tilfeldig. Det handler om frisk, vibrerende og instrumental rock som ikke føles langtekkelig, men snarere så vanedannende at du fort ender opp hektet på de lett monotone, detaljrike, klangfulle og rytmisk repetitive låtene. Salvatore bør appellere til folk som liker alle former for opplevelsesmusikk som etnisk musikk, minimalisme, prog rock, krautrock og elektronika. Hypp på noen referanser? Hva med Neu, Can, This Heat, Steve Reich, Henry Cow, Aphex Twin og nevnte Tortoise, men sjekk ut Salvatore selv! (Terning 5) ESPEN A. HANSEN AFTENPOSTEN: Rock for jazzfans Salvatore fortsetter å utforske rockens ytterkanter. Oslobandet Salvatore kommer aldri til å bli umåtelig populære. Men så er det da heller ikke det de forsøker på. I stedet leker de seg med instrumental lyd innenfor omrisset av begrepet som kalles rock. Det betyr en helhet av låter som ikke virker overdrevent "skrevet", men som i stedet smyger, svinger og svever av sted med en enkel rytme i bunn. Ulike akustiske, elektriske og elektroniske instrumenter veksler på å ta ledelsen, og når de er der, tar de uvante svinger. At John McEntire fra amerikanske Tortoise har produsert platen, kan si noe om hvor "Tempo" ender opp. Dette er avansert rock som i vel så stor grad appellerer til jazzfolket som til de med mye alternativ rock i platesamlingen. Og jeg tror Salvatore innehar det som skal til for å en dag levere et mesterverk. De er i hvert fall på rett vei på tredjealbumet sitt. (Terning 5) KJELL HENNING THON HAUGESUNDS AVIS: Rytmisk finesse Det kan være vanskelig å forholde seg til den såkalte post-rock sjangeren. Alt mulig blir henvist inn i denne båsen. Elektronisk musikk og hardcore rock med jazzinspirasjon. Felles er at mye av dette kan høres høytravende ut – på nippet til det selvhøytidelige. Den norske gruppa Salvatore har med overlegg laget ei post-rock plate med de fleste forventede ingredienser. Dvelende, mekaniske sløyfer. Dekonstruerende sampla lyder og fullstendig instrumentalt. Men de har også innlemmet en høyst oppegående rytmeseksjon med dubreggae tendenser, som tråkker opp stien og gjør det mulig å henge med i svingene. For ”Tempo” er en musikalsk reise som svinger utenom de vante målene. Overraskende vendinger tar oss ut fra den melodiøse linjen og inn i en kaskade av sidespor – før man blir hentet inn igjen. Kalkulert og deilig. Albumet er produsert av John McEntire fra trendsetterne Tortoise og sier litt om nivået. ”Tempo” renner over med instrumentelle finesser og for den ultimate følelsen anbefales hodetelefoner. (Terning 5) Roar E. Jacobsen PANORAMA: En sensommernatts drøm Tempo er kanskje et lite skritt for menneskeheten, men utvilsomt et stort skritt for Salvatore. Gruppens fjerde album på to år er ihvertfall deres mest helstøpte plate til nå, noe som ikke minst skyldes Tortoises John McEntire sin innsats fra produsentstolen. Tempo er i motsetning til hva man kanskje skulle tro utfra hva tittelen indikerer en fartsfylt plate. Istedet tilbyr Salvatore ni delikate og avbalanserte instrumentalspor, som alle befinner seg i krysningspunktet mellom rock, elektronika og chill out. Bandet virker mer fokuserte enn hva de har vært på sine foregående utgivelser og makter å skape en sjelden stemningsfylt atmosfære. Dette kan delvis skyldes McEntires medvirkning i oppbyggingen av låtene, men sannsynligvis også fordi bandet har trukket inn perkusjonist Karim Sayed (BigBang, Perculator, Boy, a-ha). I kombinasjon med de sløye groovene, som preger hele produksjonen, og seige gitarriff, fikser Salvatore å skape et helhetlig landskap som tidvis kan minne om ting Monopot, Mogwai, eller Tortoise selv for den del, har gjort før dem. Men det endelige resultatet er mer sjelfylt og samtidig mer funky i formen. Dette er først og fremst likevel et enestående produkt, hvor identiteten og særegenheten til bandet slik vi kjenner den fra før av også er godt ivaretatt. Tempo er en varm fornøyelse som tar lytteren med seg på en drømmende reise langt inn i dypet av sensommernatten. Albumet vil garantert også være et glimrende soundtrack til høsten som snart setter inn... (Terning 5) Paul A. Nordal TØNSBERGS BLAD: Målrettet instrumentalmusikk Enda en kvalitetsutgivelse fra det lille norske selskapet Racing Junior. Salvatores "Fresh" fra i fjor var uten tvil en plussvariant, og når bandet skulle spille inn oppfølgeren "Tempo" i Tortoise's John McEntire's studio i Chicago, ble det en ekstra god grunn til vri på forventningsskruen. McEntire har gjort Salvatores spennende instrumentalmusikk kledelig mykere, og mer helhetlig og målrettet – selv om Salvatore fortsatt minner mer om en suggererende evighetsmaskin enn en innrammet musikalsk konstruksjon. Hvis du kan forestille deg et givende møte mellom Tortoise (anno "TNT") og Brian Eno (anno "Ambient 1/Music for Airports") får du en viss peiling på den gode lytteverdien. Il "Tempo" Gigante! (Terning 5) Øyvind Sætre NORDLYS: Massiv dronrock Oslorockerne i Salvatore spilte inn si siste skive «Fresh» i Marracesh. Denne gangen har de vært i Chicago, og fått god hjelp av stjerneprodusent John McEntire fra Tortoise. Resultatet er kaskader av lyd, men med strammere kontroll. Intrikate lydbilder i låter som bygger seg opp – og holder seg. BigBang- og Perculator-trommis Karim Sayed er med på denne skiva, noe som gjør musikken mer rytmeorientert. Samtidig som skiva er strammere enn den forrige, er det mye lekenhet å spore. «Dronrock» kalte Salvatore «Fresh». Hva dette er, er det ikke så helt enkelt å si. Bandet høres enda mer rocka ut, men mikser inn både jazza rytmer, elektronika og dub etter eget forgodtbefinnende. Og godt er det. For med låter som innledningssporet «Easy», lekne «Not chello», suggererende «Rainbo» og lavmælte «Rockefeller 2» er skiva blitt en orgie i gromlyder. For ikke å snakke om massive «Rockefeller 3» - skivas beste spor, en collage av spennende lyder med et dundrende og dønn solid riff i bunn. Herlig. (Terning 5) Mariell Tverrå Løkås DRAMMENS TIDENDE: En reise Norges minst kjente musikalske nomader er en gjeng musikere som kaller seg Salvatore og spiller en form for suggererende, atmosfærisk og mange vil si drømmende musikk. Svært inspirert av trendsetter-bandet Tortoise, og på sitt fjerde album er det forgrunnsfiguren i nettopp Tortoise, John McEntire, som har hjulpet bandet med lyd-produksjonen. Spilt inn i McEntires studio i Chicago er Tempo en svært vellykket reise i instrumental post-rock hvor større bruk av elektronica, dub-effekt og programmerte og samplede lydsekvenser maler et landskap hvor du svever med i en behagelig suggesjon. Medlemmene har en fortid i band som beslektede Palace Of Pleasure samt The White Birch, Perculator og Bigbang, og Salvatore klarer åkle rommet i farger du knapt har sett før. Ytterst behagelig atmosfære! (Terning 5) PULS Salvatore klatrer opp i den øverste divisjonen med sitt tredje album, ”Tempo”. Salvatore viser her hvor tøft postrock kan være, når det gjøres på den rette måten og med den rette innstillingen. Møt Bjarne Larsen, Ola Fløttum, John Birger Wormdahl, Jon Selvig, Karim Sayed og Kjell Olav Jørgensen. Sammen utgjør de Salvatore, og sammen er de knallbra. Det er bare å rette på slipsene og applaudere, folkens. Hvis ikke denne skiva får deg til å finne frem det varme smilet mens du vugger på kroppen din, er det bare å sette seg foran tv-en med Ivar Lønn Arnesen og hans ”Da Capo”. Dette er ikke gamle schlägere om igjen. Dette er overveldende bra. Jeg var ikke spesielt begeistret for Salvatores forrige album, ”Fresh”. Jeg syns det ble for statisk. Noe av det som er nytt siden den gang, er produsenten. John McEntire (jepp, han i Tortoise) har skrudd på knottene, og resultatet er blitt bra. Veldig bra. Trommene er fantastiske, gitarene drivende og bassen suggerende. Salvatore er postrock-bandet som viser at rocken aldri har vært død. Skiva inneholder knapt et svakt spor, da må i så fall være den litt flyktige ”Js Bells”. Den blir ikke like tight og energisk som de andre sangene. Allerede på neste spor, strammer Salvatore grepet igjen. Salvatore nekter å slippe taket på deg, og det er ingen grunn til at du heller skulle slippe taket på Salvatore. Hør bare på ”Rainbo”, så skjønner du hva jeg mener. Så, musikkvenner. Det er bare en ting å gjøre. Ta turen til nærmeste platesjappe og kjøp ”Tempo”. Denne her må du ha i samlingen din. Og om du er litt skeptisk til sjangeren, så ikke tenk på det. Salvatore sprenger grenser. Det er på tide å våkne folkens, dette er en av kandidatene til årets norske album. Salvatore er også et fyrverkeri live. Trond Anders Fossum ADRESSEAVISA: Sanger med indre ro - Vakker musikk med god tid fra postrockere Postrock-kollektivet Salvatore (som teller medlemmer kjent fra blant andre Bigbang, Palace of Pleasure, Perculator og Origami Arktika) har på sin fjerde plate fått med John McEntire fra postrock-kongene Tortoise som produsent. En kombinasjon som har slått akkurat like heldig ut som man kunne håpe på. «Tempo» er blitt en mer lavmælt og tilbakelent plate enn forgjengerne. Med et sterkere fokus på elektronikk enn på gitarvegger, og det kler dem fortreffelig. Minimalistisk, men samtidig med mange klangbunner og -farger. Sanger som har god tid, som løper linja ut og som har en merkelig indre ro i seg. Likevel har Salvatore som alltid et hektende groove som gir musikken fremdrift. Bandet har modnet, og tilført glitrende innhold til den utfordrende formen. «Stemningsmusikk» kan sikkert oppfattes som et skjellsord, men i denne sammenhengen er det ment som det stikk motsatte. Spennende, men fremfor alt vakker musikk. Høydepunkter: «Not Chello» og «Rockefeller 3» (Terning 5) VEGARD ENLID RINGERIKETS BLAD: Med plata Tempo gir Salvatore begrepet chill out-musikk en helt ny mening Du får ni instrumentale låter som balsamerer og pleier sjelen din nærmest til det ugjenkjennelige. Dette er andre plata fra dette norske bandet med medlemmer fra både Big Bang og White Birch. Jeg kan dessverre ikke si noe annet enn at dette er noe av det beste electronica jeg har hørt. Hvis maskiner kunne synge kjærlighetssanger til hverandre, så hadde det hørtes ut som på denne plata. Nydelig! (Terning 5) Publisert 18.10.2002 NRK UPUNKT Du kan sammenligne ”Tempo” med oliven eller feta-ost. Først er den litt rar, men etter hvert blir den god Jeg har tidligere hatt litt problemer med å skjønne helt hva norske Salvatore driver med. De kaller det selv drone-rock. Det har til nå betydd at bandet har vært svært monotont og instrumentalt.De har tidligere spilt inn plate i Marokko, men da de skulle lage ”Tempo” reiste de til Chicago og til studioet til Tortoise-medlemmet John McEntire som tidligere har produsert band som Stereolab og Snowpony. Og det gjorde de helt rett i. Der Salvatore tidligere har fremstått som vel sære og langtekkelige er de nå presise og fengende. Det er lekkert produsert, det er fint å lytte til, og langt mer tilgjengelig enn det Salvatore har gjort tidligere. Bandet opererer fremdeles i instrumental-land, men denne gangen med langt flere fine elektronika-løsninger enn tidligere. Du kan sammenligne ”Tempo” med oliven eller feta-ost. Først er den litt rar, men etter hvert blir den god (Terning 4) Totto Mjelde, Kaliber FÆDRELANSVENNEN Fjerde skive fra Oslobaserte Salvatore. Mens de har lekt seg mye tidligere, og kledd betegnelsen indieband, har de nå tatt på seg en mer helstøpt musikalsk drakt. De kjører i retning dub og elektronika, og det påtrengende gitarsoundet er nå dysset ned en smule. De har vært i Chicago og fått produsenthjelp av Tortoise-mannen John McEntire. Det høres, og produksjonsteknisk er det mye snadder å få ut av tempo. Stilen er det med andre ord ingen ting i veien med. Problemet er at flere av låtene mangler den store melodien slik at du får lyst til å kjøre albumet i høyt tempo gjentatte ganger. Men stilige låter det. (Terning 4) Rune Slyngstad SPOT Nummer fire fra Norges mest spennende band om dagen heter Tempo. Den forrige - Fresh - ble aldri viet den oppmerksomheten det fortjente. Nå har de tatt turen til Chicago, og Tortoise-president John McEntires studio. Et ambivalent trekk etter mitt skjønn. Oslobandet Salvatore som er signa på det lille norske selskapet Racing Junior har lagd et skilleark i sin diskografi. Tempo er en tightere, mere distinkt og gjennomarbeidet skive enn tilfellet har vært tidligere. Sporene er kortere, gitarriffene mindre navlebeskuende og lydbildet er rikere på detaljer - kanskje mest påfallende er dette i den nye perkusjonisten Karim Sayed (Big Bang, Perculator). Med ham føler jeg det improvisatoriske tilsnittet, lekenheten og suggesjonen, som er Salvatore, overlever vellyden i produksjonen. Fruktene av John McEntire bak miksepulten vil nok bære i kredøyemed. Med all respekt for post-rock-tempelet Tortoise, men frafallet av Fresh-onani gjør denne for stillestående og rettstrigla. For eksempel blir prog-oppbyggingen i mange tilfeller kjedelig og selvsagt i møte med sin organiske natur. Sammensmeltningen skjer på ufarlig vis, og låtene parkerer. Dette i motsetning til deres seneste live - opptredener (Blå, Øya), hvor klimakset har kommet som varme bølger innover deg og skylt deg med når du minst venter det. 'Rockefeller 3' (9:07) er lag på lag med klokelig instrumentering. Den dunkle tromma ligger under overflaten og samler puls. Gitarriffene er presise, men noe velfriserte. Særs behagelig. 'Easy', 'Not Chello', 'Rainbo' og tittelsporet 'Tempo' eier alle gode melodier og kule trommeseksjoner, men kunne nok ha vunne på en røffere gitarlinje. Igjen, spørsmål ved produksjonen og misjonen. Glem bås; kan nok plasseres inn under de tvilsomme etikettene elektronika og chill out, men kanskje mere interessant å snakke om dub, selverklært drone og kraut. Eller bare frisk, vibrerende instrumentalrock. Uansett, skal du først lytte til skiva...kjøp vinyl og bruk hodetelefoner. Hvis ikke, begynner du kanskje å moppe gulvet og tenke på helt andre ting. (Terning 4) Oddmund Jacobsen Vaagsholm NETTAVISEN: Salvatore av sporet Oslobandet Salvatore har fått sin store helt, John McEntire fra Tortoise, til å produsere. Likevel har de vært mer spennende på plate før. Salvatore, et av våre klart beste instrumentalband, har inkludert årets utspill gitt oss fire album på tre år. Kanskje begynner det å gå litt fort i svingene (og dem er det mange av innenfor Salvatores spiraliserende snirkler og virrganger), i hvert fall er det passasjer på «Tempo» som ikke oppleves like mildt hypnotiserende som Salvatore på sitt beste kan være. Som vanlig har Salvatore-gutta reist langt for å forløse sin lyd, denne gangen til Chicago, der John McEntire og hans Tortoise (og med dem hele post-rock-begrepet, vil mange mene) holder hus. Men som med «Standards», sisteskiva til Tortoise, er også «Tempo» til tider mer velspilt enn den er interessant. Merk dog ordene «til tider», for Salvatore har også mye bra med seg i kofferten hjem fra Chicago. McEntires produksjon sitter som den skal i betydningen vellyd. Likevel er jeg ikke like fascinert av resultatet som jeg har vært tidligere, og det er ganske greit fordi enkeltlåter ikke sitter som de skal; de forblir like pregløse som de er velspilte, og tar deg egentlig ikke med særlig langt. Nå er heldigvis ikke disse i flertall, og låter som «Atlantic», «Rockefeller 2», «Rockefeller 3» og særlig tittelsporet viser et Salvatore på sporet slik vi liker dem aller best. Likevel oppleves dødpunkter ekstra kritiske når vi snakker om såpass utpreget lyttemusikk som Salvatores innadvendte instrumentaldroning vitterlig er. Dynamikken, dramaturgien og oppbyggingen er så viktig her, og Salvatore er mer enn de fleste sårbare for hvileskjær. Jeg har hatt gleden av å oppleve Salvatore i konsertform et par ganger i det siste, og der viser de seg virkelig frem, suggererende, psykedeliske og med en underlig innadvendt energi som få andre instrumentalband kan vise til. Å ta med seg dette på plate er ekstremt vrient, men jeg synes likevel de skal anstrenge seg enda hardere neste gang. (Terning 4) Martin Thronsen BA Salvatores nye album er produsert av selveste John McEntire fra Tortoise. Og du kan høre gjenklangen av samme band i nordmennenes elektroniske instrumentalrock. Drømmende «Easy» drar deg inn i Salvatores univers med lag på lag av lyd. Karim Sayed sørger for at du blir der med sin perkusjon på dub-influerte «Not chello». Tittellåten er albumets sterkeste låt, og huker fatt i ørene med syngende gitarer, insisterende bassganger og et vell av detaljer. «Rockefeller 3» viser den mer rocka siden av Salvatore. Men som helhet synes jeg dette albumet er litt anonymt. Flere låter glir unna uten å feste seg i ørene. (Terning 4) ANN KRISTIN FRØYSTAD STAVANGER AFTENBLAD: Flinkt fra Salvatore Instrumentalbandet Salvatore føyer seg fint inn i en etter hvert sterk norsk tradisjon for band som appellerer både til jazzfolket, klubbfolket og rockfolket. Salvatores nye - og fjerde - album er innspilt i Chicago og produsert at John McEntire fra Tortoise. Siden sist har bandet fått med seg Karim Sayed på trommer, og han må sies å være et essensielt tilskudd. For sporene der perkusjon og bass er mest fremtredende, er også definitivt de fineste og mest spennende. Albumets oppbygging er nærmest som en aerobictime: Det starter litt mykt, svalt og optimistisk, blir mer lekent, før intensiteten og trøkket gradvis øker til det store høydepunktet med de vakre, truende og besnærende sporene «Rockefeller 2» og «Rockefeller 3». Og til slutt roer vi oss ned og strekker ut med «Poor coal». Men hovedinntrykket er først og fremst at «Tempo» er et musikkfaglig flinkt album. Den lille ekstra nerven som gjør at du søker tilbake til plata, finner ikke jeg her. Elisabeth Bie TRØNDERAVISA: Litt koselig Salvatore har lenge vært et anerkjent undergrunnsnavn i Norge. På sin fjerde fullengder fornekter de seg ikke. Denne gang eksperimenteres det med samplede gitarer og loopede lydbilder. Plata heter Tempo, men ironisk nok er det akkurat det plata mangler I koselig Chill-out-fart putrer Salvatore seg gjennom 9 låter i NSB-tempo. Plata er produsert av Tortoise-sjef John McEntire, noe en skulle tro var en styrke for plata. Men jeg synes at post-rock-legenden McEntire her har fått for mye spillerom, og preger låtene litt for mye. Kort sagt, er dette ei helt grei plate, men det blir heller aldri noe mer enn det. (Terning 3) Robert Hoven UNIVERSITAS: Postrock med produksjonsløft Det skjedde i en lysebrun lenestol som sto i en stue med vegg–til–vegg–teppe og som hadde en puff som kom ut fra under setet når man dro i en spak. Det skjer ikke ofte. Jeg har ikke spesielt god hukommelse for stoler. Men da jeg først hørte Tortoise' Millions now living will never die, fikk jeg en av de lytteopplevelsene jeg kan feste i tid og rom. Nå har norske Salvatore fått Tortoise–sjefen John McEntire til å produsere sitt fjerde album Tempo. Og dessuten har de fått med Karim fra blant annet Big Bang på trommer. Dermed har Salvatores instrumentale og meditative rock fått et løft. Ikke nok til at jeg kommer å huske denne skittenrosa kontorstolen til evig tid, hvorfra jeg nå lytter til Tempo, men nok til at jeg nok en gang forbanner at jeg var bundet til denne stolen under Øya–festivalen, da Salvatore etter sigende leverte varene. Se dem live, jeg tror det kan være noe; albumet er litt stillestående, men anbefales hvis du er Tortoise–fan. Henning Reinton BERGENS TIDENDE: Nølende eksperimenter Stilendring gir nye utfordringer Oslogruppen Salvatore har tidligere gitt ut gitarstøy som tross introverte improvisasjoner har fascinert med sine mystiske stemninger og kontekstuelle ambisjoner. Denne gang har de løftet hodet og dratt med seg to nøkkelpersoner som bidrar til et åpnere og mer detaljert lydbilde. Den ene er Tortoises John McEntire, som har fått ansvar for produksjonen og takker for det med å skru knottene fram til nytriksede lyder. Den andre er trommeslageren Karim Sayed, som har fått så stor tillit av Salvatore, at han faktisk dominerer det musikalske uttrykket deres. Salvatores stilendring er et lite sporskifte fra progrock til krautrock, i den forstand at de aldri har ligget nærmere et band som Faust enn nå. Samtidig er den markante rytmikken å kjenne igjen fra nåtidig, eksperimenterende elektronika. Summen av dette er at bandet høres mer vitalt og aktuelt ut enn tidligere. Legg til at komposisjonene er kortere og ikke så langt unna å kunne kalles sanger, så blir konklusjonen at Salvatore gjør sine ideer tilgjengelige for flere gjennom «Tempo». Med det mystiske sløret lagt til side, står imidlertid bandet noe ribbet tilbake. De musikalske ideene virker nølende og retningsville, og det er få andre spor enn det monumentale «Rockefeller 3» å feste seg ved på albumet. Salvatore er band under utforming, og det er spennende, skjønt noe utilfredsstillende, å følge med på prosessen. (Terning 3) Helge Olsen HAMAR ARBEIDERBLAD Jeg har hørt på Salvatores «Tempo» flere ganger de siste dagene, og sitter igjen med følgende spørsmål: hva er formålet med denne platen? Poenget, liksom? En kan kanskje si at dersom en plate greier å reise spørsmål overhodet i 2002, så må den ha noe ved seg. Om så, så er Salvatores «Tempo» en bra greie. Men mest av alt er den en cinematisk lydreise gjennom 42 minutter. Ingen vokal, bare stemninger. Vanskelig å kategorisere, skal vi kalle det en form for jazz-pop ? Uansett; Salvatore kan ingen henge for dårlig håndverk. Dette er utvilsomt en gjeng mennesker som lager akkurat den musikken de vil lage, og gir jevnt f… i om den fanger et publikum eller ei. I disse dager som Jaga jazzist hypes så opp her hjemme, bør kanskje også Salvatore være gangbar mynt. Eksperimentelt, ukonvensjonelt, og helt klart utilgjengelig for listekjøperne blant oss. I mine ører blir dette intetsigende og lite interessant, men for de som ferdes på smale musikalske stier og leter etter en utfordring; vær så god! Prøv denne. (Tering 3) Trond Svendsen