018__St Thomas__"A Long Long Time EP"




Dagbladet: Mye å glede seg til Terningkast 5

Små perler i et akustisk landskap fra St. Thomas. EP: Artisten St. Thomas er en kompleks, sammensatt fyr. Både publikum og presse har fått et lite innblikk i hans mørke og asosiale sider, som ølkasting og opptredner der han har stått med ryggen mot publikum. Fyren har nerver, og takk for det. Musikk som skapes i harmoni kan være bra det, men uttrykk som sprenger seg fram som følge av brytninger og motsetninger i menneskesinnet er sterkere og slår hardere. Her viser St. Thomas fram sitt mollstemte overskudd. Han leverer små perler i et akustisk Neil Young-landskap. Ikke bare er melodiene fine, men det er en stemning og signatur i dem som gjør sangene til noe av det beste jeg har hørt av den skranglete rocktrubaduren. St. Thomas har spilt inn et stort knippe sanger i Nashville. Tittelsporet skaper store forventninger til det kommende albumet «Hey Harmony».

Anmeldt av Anders Grønneberg



Dagsavisen: Over til St. Thomas Terningkast 5

St. Thomas fokuserer på den sentrale kjernen i hver enkelt låt. Det er bare i forbindelse med artister som St. Thomas at plateselskapet skriver i nyhetsbrevet at «Humøret er på topp». St. Thomas fikk mye oppmerksomhet etter utgivelsen av hans forrige plate, og ikke alt var relatert til musikken. Nå er han imidlertid ute med en ep som igjen viser hvilken formidabel evne han har til å sno stor musikk ut av enkle arrangementer og velrettede tekster. «A Long Long Time EP» oser av det vi kan kalle godt humør, med tittellåten som en soleklar favoritt i tillegg til fire lekne låter som ikke vil ende opp på albumet som kommer 17. mars. Mest av alt vitner denne smakebiten om et opphold sammen med Lambshop-produsenten Mark Nevers som har skjerpet inn St. Thomas' mest utflytende musikalske elementer og penset fokus inn mot den sentrale kjernen i hver enkelt låt. Dette gjør han heldigvis uten at musikken mister sin skeive sjarm og nærmest overfallende virkning, og gjestemusikere fra Lambshop, Giant Sand, Ai Phoenix og andre band er med på å komplettere uttrykket. Ennå er det første møtet med låtene hans preget av en form for vantro, så eter de seg inn i bevisstheten og vokser for hver gjennomhøring. Den stadig tiltagende fristelsen til å sammenligne St. Thomas' fraseringer og lydbilde med Neil Young trenger seg fortsatt på, men ikke på en ubehagelig måte. Han har sin helt egen distinkte stemme uansett om han beveger seg langs americana-taktene eller han legger tyngde bak den gitardrevne rocken, og måten han forfører oss med refrengene lover svært godt for den 13 spor lange plata som kommer.

MODE STEINKJER



VG Terningkast 5

En smått rehabilitert Thomas Hansen med en låt som fungerer bedre enn Prozac. Første smakebit på St. Thomas' neste plate, «Hey Harmony», er innspilt i Nashville med folk fra kretsen rundt Lambchop og er både lystigere og lettere enn det vi tidligere har hørt fra Oslo-mannen. «A Long Long Time» drives frem av et enkelt, men effektivt gitartema rundt en melodilinje som er få forunt å komme opp med. En sang å bli glad av! EP'en inneholder også ytterligere fire låter som beviser at overskuddsmaterialet til den nye platen har imponerende høy kvalitet, ikke minst den flotte «Ride» og terrasse-perlen «America» - komplett med sirisser og lekende barn i bakgrunnen. Vi gleder oss til fortsettelsen! STEIN ØSTBØ



Aftenposten: Væregladsangen Terningkast 5

Sår-munter låt som vokser og vokser. Dette lover godt for den kommende platen. Terningkast 5 Ved første lytt var jeg usikker på den "nye" St. Thomas. Blir ikke dette bare Prozac-pop med et skjørt, nynnbart refreng? Men etterhvert begynner noe å skje; den rene og delikate produksjonen avdekker små nyanser, og refrenget til hovedlåten setter seg fast i hodet. Musikalsk er det fremdeles en del Neil Young, Elliott Smith og americana her, men jeg får også assosiasjoner til Travis, den der smile-på-en-gråværsdag-følelsen. Og faktisk gamle helter som Roy Harper og Fairport Convention (!). Resten av denne femspors-EP'en består av låter som ikke får plass på det kommende albumet, og blir dermed mest å regne som fyllstoff. Best av de andre er "Ride", som har et lite Crazy Horse-riv. Alle låtene er fra Nashville-innspillingene, der godgutter som Howie Gelb (Giant Sand), Tony Crow og Matt Swanson fra Lambchop, Jeremy Barnes fra Neutral Milk Hotel og Espen Mellingen og Bosse Litzheim fra norske Ai Phoenix utgjør litt av et lag. (Spesielt Gelbs ståltwang lyder på "Some-thing Happened".) Når produsenten Mark Nevers har skrudd knottene til en nær-Harvest-opplevelse (uff, der nevnte vi Neil Young igjen), lover dette godt for det kommende albumet. Hvis resten er i samme klasse som en seks-spors-forsmak jeg har hørt, blir det nok en suksess. I mellomtiden kan vi kose oss med denne konfektbiten.



Drammens Tidende: Store ting på gang Terning 5

St Thomas har fått findressen på, og det lover godt foran det kommende albumet. Etter å ha bodd i Berlin ett år har det tidligere postbudet og den svært talentfulle artisten St Thomas vendt hjem. I fjor turnerte han mye med Lambchop, et av USAs største alternative rockeband hvor americana, lo-fi rock, dyp melankolsk soul og alternativ country dyrkes med stort hell. Hellet har smittet over på St Thomas når han har fått Lambchop-medlem Mark Nevers som produsent for sitt kommende album som kommer i mars. Vekk med den litt subbende og demo-lignende lyden og lavmælte atmosfæren og på med findress og finsøm. St Thomas serverer en femspors EP, der bare tittelsporet kommer på albumet, hvor han er mye mer åpen i popformatet. En forfriskende dreining fra talentet som fascinerte alle musikkinteresserte med ”Cornerman” for et par år siden. Med medlemmer fra Lambchop, Giant Sand og norske Ai Phoenix er St Thomas i sin beste form noensinne på denne EP, og det lover godt!



SPOT Terning 5

St. Thomas, eller Thomas Hansen om du vil, har vært i Nashville for å spille inn skive. Å herregud tenker noen kanskje da. Ingen fare, han har fått hjelp av de mest utfrika delene av byen. For eksempel produsent Mark Nevers fra Lambchop. Denne fusjonen har blitt dynamitt. St.Thomas har lenge vært blant landets mest spennende artister, både musikalsk og ikke minst fordi man ikke helt har visst hvor man har hatt ham. Det siste skal det nå visstnok være orden på, gutten har blitt sunn. Jeg pleier å mene at rockere skal være usunne, men hvis det var sunnhet som måtte til for å få ham opp på dette nivået så skal han heller få lov til å holde seg til alkoholfritt og grønnsaker. Tittellåta har vel de aller fleste med ørene i behold fått med seg de siste ukene, tung tung rotasjon på i alle fall en radiostasjon. Det er ei ålreit singalong feelgood låt. Mye av leirbålfølelsen fra de første skivene er intakt. En fin smakebit er det, men bedre ting kommer. ”Sugarmilk Coffee” begynner med orgel og tamburin, før resten av kompet kommer. Dette er rein pop, eller kanskje heller vi skal kalle det urein pop? ”paparapapa” koring, allsangrefreng, og frekke orgelakkorder hele veien. Neste låt ut er ”Ride”, mer rocka St.Thomas enn noensinne. Her hører man helt klart at det er en artist som har vokst voldsomt. Og med det mener jeg ikke på noen måte at de første skivene hans har vært dårlige. Orgelet er noe helt vanvittig sinnsykt bra, her smaker det inspirasjon fra en viss Ray Manzarek. Bandet låter tett og flott. Et opplagt singelvalg for de fleste, mens for St.Thomas passer den midt inn på en EP! Utrolig! ”Something Happened” er spagettiørkencountry av ypperste klasse, man kjenner lukta av kaktus og varm tequila. Svetten siler under den møkkete cowboyhatten. Gitaren og trommene er sterkt stemningsskapende. ”America” er kanskje sammen med tittellåta det som mest minner om gamle St.Thomas, rolig gitarklimpring og vokal. Med friluftslyder som bakgrunnsteppe blir det bare pent. En fin avslutning på en finfin EP. Litt mer om selskapet han har på denne skiva, og også den kommende 13-spors langspilleren (utgis 17. mars). Mark Nevers er nevnt, produsent for bl.a. Lambchop og Will Oldham. Tony Crow er en annen Lambchoper som er med, legenden Howe Gelb stakk innom, folk fra Neutral Milk Hotel har bidratt, det samme har Ai Phoenix. Vi snakker et stjernelag som nok St.Thomas aldri hadde drømt om da han tok frem gitaren for bare få år siden. Jeg tar av meg cowboyhatten for det han har oppnådd, og mister pusten ved å tenke på hvor langt han kan nå. Hadde dette vært halvparten av låtene på ei ny skive ville vi ha snakka om en norsk klassiker (igjen!), men det er jo bare en EP. Det frister å kline til med toppkarakter, men vi får vel spare den til langspilleren kommer. Hvis ikke han har lurt alle og slengt topplåtene inn på EP’en da. Man vet fortsatt ikke helt hvor man har ham, og godt er det. Stig Aasheim Les anmeldelsen på nettet: