020__St. Thomas__"Hey Harmony"

AFTENPOSTEN: Skranglefanten Thomas Hansen i perfekt melodisk harmoni. 6/6 Når hornene setter inn mot slutten av «Falling Down» som låt nummer åtte, er det ikke mer å lure på: St. Thomas Hansen fra Oslo har laget sin perfekte plate med «Hey Harmony» - et fullendt album som vil stå igjen som ett av tidenes beste alternative rockeplater fra Norge. Han har gjort det i Nashville med Mark Nevers fra Lambchop bak de produserende spakene. Sammen har de laget St. Thomas' perfekte miks av pop, rock og country. Nå fortjener han å bli hørt av alle der ute. St. Thomas har på sine to første album «Mysterious Walks» og «I'm Coming Home» kommet opp med en jevn strøm av lekre melodier og finurlige tekster om livets større og mindre underligheter - umiddelbart fengende låter som også har hatt dybde i seg til å bli sittende for godt, sjarmerende skranglete produsert. Men aldri har han hatt så mange gode låter samlet på ett sted som nå. Aldri har melodiene vært så direkte fengende som «New Appartment», «Heroes Making Dinner», «Be Cool Be Nice» og «Like A Big Time» er, for å nevne noen. Aldri har de vært så tunge som «Falling Down» og «People In The Forest». Og aldri har tekstene vært mer preget av personlig refleksjon og dybde, selv når Thomas fortsatt snakker om sine cowboys og cowgirls. Det er gjemt, men det er selvfølgelig seg selv Thomas har i tankene når det snakkes om ny leilighet, tid for romanse, å ta seg sammen og starte band - rett og slett «Strengthen your bow». Og aldri har produksjonen vært så nydelig ren og ryddig, uten å ta bort den helt nødvendige sjarmen. Mark Nevers gjør en formidabel jobb med å la melodiene skinne i all sin enkelhet, samtidig som han legger kledelige lag av instrumenter og elektroniske effekter i bunn. Ja, aldri har artisten St. Thomas Hansen virket mer glad og stolt av det endelige produktet han har laget. Med rette. For her snakker vi om et personlig mesterverk fra et stort talent som har samlet seg og fått ut alt av det han har lokket med tidligere. Deler av disse låtene er spilt live med kun gitar og trommer tidligere, senere i vår skal det bli en fryd å høre «Hey Harmony» med komplett band. «Will someone open the window for us, we're going out to fly» synger Thomas i «Like A Big Time». Selvfølgelig, nå er tiden inne for fullt. ROBERT HOFTUN GJESTAD VG 5/6 Helgenen har vendt tilbake - mer perfeksjonert, men like sjarmerende på sitt tredje album. Et sted mellom det desperate og det underfundige, det svært så trivelige og det ganske så sørgelige finner vi St. Thomas' musikalske univers. Denne stemningen dirrer som en nervestreng gjennom hele albumet «Hey Harmony» og svinger humøret ditt like raskt til det oppspilte («A Long Long Time») som til det nedstemte («People in the Forest») - men uten at den frembrakte følelsen noen gang mister sitt positive fortegn. Oslo-gutten Thomas Hansen fikk god hjelp fra noen av Lambchop-gutta da han i høst dro til Nashville for å spille inn «Hey Harmony». Skranglingen fra de forrige platene er tonet noe ned, og Thomas' lyse og tidvis skingrende vokal stiger distinkt og mer perfeksjonert opp av «skrammelet», uten at arrangementene av den grunn mister sin gutteromssjarm. Selvsagt har St. Thomas også denne gangen laget ekstremt fengende melodier, med dertil egnede tekster, som i aller høyeste grad innbyr til «sing-along», og det er absolutt i de låtene der «la-la-lei»-frekvensen er høyest, som «New Apartment» og «Everything Was Up For A Romance», at St. Thomas er aller, aller best. KIKKA KROG (VG 18.03.03 kl. 08:11) DAGBLADET: Harmonisk St. Thomas - St. Thomas som Neil Young jr. 5/6 Nå er det på tide at vi slutter å skrive om skandalene knyttet til Thomas Hansen, aka St. Thomas. Han har gitt oss alle inn, publikum, presse og arrangører. Nå er det musikken det handler om, og den har han aldri gjort bedre. «St. Young» Her er hans lenge omtalte USA-innspilte album, og for en samling fantastisk sanger det er blitt. «Hey Harmony» er St. Thomas forkledd som Neil Young. Han legger seg med sin lyse stemme tett opptil Youngs klassiske blanding av country, rock og folk, med nynnende melodier og spisse gitarriff. Han synger til og med med den samme kanadiske engelskuttalen som Young. St. Thomas har slitt med uro og angst. På «Hey Harmony» har han funnet roen. Likevel er det en sterk nerve i musikken - en nerve som bare kan ha sitt utspring i en smerte. Ubehag og ubalanse gir ofte bedre kunst, så litt vridd må han tydeligvis fremdeles være. Vakkert og vindskeivt Her er det ikke bare sjarmerende sanger og vindskeive melodier som stråler. Det er måten St. Thomas gir låtene liv på som løfter dem. Hans særegne stemme er full av sjel og varme, og gir nærmest tekstene ekstra innhold og låtene dypere mening. St. Thomas fyller sine sanger med sterkt personlig og levende uttrykk. Musikken er humørfylt, oppløftende og vennligsinnet med enkle, men slagkraftige melodier. Den milde sangstemmen står i kontrast til det rufsete lydbildet, som blander akustiske og elektriske elementer. En behagelig monotoni glir fra låt til låt og gjør at dette albumet gynger seg inn i kroppen med en beroligende effekt. ANDERS GRØNNEBERG (Tirsdag 18. mars 2003 5:05) BERGENS TIDENDE: Luft under vingene. 5/6 St. Thomas flyter videre på sjarm, gode låter og elegant produksjon. Thomas Hansen har vokst opp i full offentlighet. Debuten «Mysterious Walks» var nesten som demo å regne med sin lofi-country, mens oppfølgeren «I'm Coming Home» var en langt mer ambisiøs, men samtidig ujevn dose countryrock. I mellomtiden rakk St. Thomas å gå gjennom en svært så offentlig livskrise, og med unntak av slageren «Cornerman» sto han i fare for å bli mer kjent for sine depresjoner enn låter. Da er det utrolig deilig at «Hey Harmony» er blitt Thomas' klart beste plate, der hans underfundige og sjarmerende låter har fått luft under vingene som følge av samarbeidet med Nashville-produsenten Mark Nevers. Han har tidligere jobbet med Thomas-forbilder som Will Oldham og Lambchop, og innspillingen er også gjestet av Tony Crow og Matt Swanson fra Lambchop, Howe Gelb fra Giant Sand og Jeremy Barnes fra Neutral Milk Hotel. Jeg skulle gjerne visst hvordan Nevers' førsteinntrykk av Thomas var, men sluttresultatet viser at han har gitt Oslo-mannen full tillit - for den elegante og detaljrike produksjonen truer aldri med å kvele St. Thomas' mer eksentriske sider. «Hey Harmony» er ingen perfekt plate; enkelte låter er småkjedelige og noen av tekstene er direkte pinlige - men det er nettopp disse ripene i lakken som gjør St. Thomas til en av de mest originale artistene vi har. Han fremstår som en blanding av Will Oldham, Neil Young og Bjøro Håland. På den ene siden en mystisk, original og elegant låtskriver med en varm, lys og særegen sangstemme. På den andre siden en keitete, gretten pratmaker med tvilsom engelskuttale og slomsete tekstlinjer som «be cool, be nice/get sponsored by Levi's» og «so I make a dinner for myself/and put on a record by The Hives». Si hva du vil om teksten på «New Apartement», melodien flyter av gårde på en sky av søt melankoli og fine harmonier. «A Long Long Time» er irriterende fengende som en god slager skal være, og «Falling Down» er en mørk rockelåt med hissig blåseravslutning à la Calexico. Men det sterkeste øyeblikket på «Hey Harmony» er den vakre og triste balladen «People In The Forest». Den viser for alvor at helgenen er blitt en moden og flygedyktig låtskriver. Og forhåpentligvis er dette bare begynnelsen ... ANMELDT AV ØYVIND HOLEN DAGSAVISEN: Harmonisk St. Thomas St. Thomas står foran et større gjennombrudd med sitt tredje album. «Hey Harmony» er plata som kommer til å ta St. Thomas ut av kultheltenes rekker, og gjøre ham til en godt etablert rockartist i Norge. Thomas Hansen vakte opprinnelig oppmerksomhet med sine skranglete innspilte hjemmeproduksjoner, uten den store selvhøytideligheten som preger så mye annen musikk. Hans tredje album er spilt inn i Nashville med hjelp fra en liten rekke kulthelter fra grupper som Lambchop og Giant Sand. Sangene har det samme slentrende akustiske preget som før, men er langt mer profesjonelt produsert av Mark Nevers. Plata kommer ganske snart ut i store deler av verden. Da blir ikke overraskelsesmomentet likes stort, og innholdet langt mindre alternativt. Likevel innfrir St. Thomas forventningene på sitt særegne vis. En ting er nemlig uforandret - sangerens gode instinkt for slående melodier. Albumet begynner med allerede velkjente «Long Long Time», og senere kommer flere sanger som høres like glade og betryggende tilfredse ut, nesten uansett hva de handler om. Bare av og til aner vi en nedtrykt uro i innholdet, og bare i avslutningslåten «Institution» blir det for mye av det vonde. Kanskje er det derfor han velger å komme tilbake og ta seg selv helt over toppen i en uannonsert sang helt til slutt. St. Thomas begynner nå å finne sin egen stemme, slik at han ikke låter fullt så likt Neil Young som før. Vi kan fortsatt kjenne igjen elementer fra den store amerikanske sangtradisjonen, men han setter sitt eget hjemlige suddelidei-preg på sangene slik at de står fram med hans egen personlighet og spesielle sjarm. «Hey Harmony» er en oppløftende opplevelse GEIR RAKVAAG (18. 03. 2003) ADRESSEAVISA: Positive vibrasjoner. 5/6 «And the farmers had been drinking for a while», synger Thomas Hansen på sin nye plate. Slik viser han på sin underfundige måte at han kan si noe om Norge på engelsk - og få det til å låte særpreget, innlysende og originalt. Den tredje plata til St. Thomas er spilt inn i Nashville med Lambchop-produsent Mark Nevers bak spakene. Hvor mye det har å si for at det har blitt den beste plata til St. Thomas til nå, er vanskelig å si, men i atmosfære og arrangement er dette den varmeste og mest spenstige plata fra hans hånd så langt. St. Thomas leder sammen med Ephemera konkurransen om årets beste norske singel så langt med «A Long Long Time». De første rundene truer den med å overstråle de andre sangene, men etterhvert er det stadig flere sanger som står fram som melodiøse, underfundige skildringer av hverdagsliv. Sammenlignet med «I'm Coming Home» har vokalharmoniene blitt bedre, arrangementene større og det er flere profilerte sanger. Vel så viktig er det at plata lever godt på en positiv, smittende energi som gjerne preger plater av artister som tar et lite, men avgjørende steg framover. Høydepunkt: «A Long Way Home» og «New Apartment». TERJE EIDSVÅG NRK MUSIKK: 9/10 Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er inne i en periode der trist cowboymusikk står høyt i kurs. St.Thomas er udiskutabelt skranglete. Låtene på Hey Harmony henger og slenger som en slitt og støvete olabukse. Noen bringer glede, andre melankoli og, sjelden kost på en plate; empati. St. Thomas er en artist med mye sjel. Som tittelen tilsier har han utsikt til harmoni fra hesteryggen. Det er et godt utgangspunkt for å lage fin musikk. Tone Donald BLADET TROMSØ: Gjennomført og vakkert 5/6 St. Thomas har her levert sitt tredje og uten tvil aller beste album. St. Thomas, eller Thomas Hansen som hans egentlige navn er, har lagd nytt album. Oppfølgeren til «I´m coming Home» er med andre ord ute i butikkene. Og hvilken oppfølger! St. Thomas fremstår som en lykkeligere artist, selv om tingene han synger om ikke nødvendigvis er spesielt positive. Egentlig tror jeg bare at «Hey harmony» gjenspeiler hans tilværelse, som er blitt mer positiv. Han har sluttet å drikke hver dag, har fått seg kjæreste, begynt å trene litt og han ser visstnok en psykolog med sporadiske mellomrom. I det store og ser det vel mer positivt ut for ham nå. Allerede fra første låt, «A long long time», som ble sluppet som EP for en tid siden, hører man stor forskjell fra forrige album. Dette gjelder også neste låt, «45 seconds» «Hey harmony» er faktisk fullpakket med kjempelåter. «Be cool, be nice» er nok min favoritt, sammen med «New apartment» og ikke minst «cowboy, cowgirl – moviestar, moviestar» som er den hardeste låta på hele plata. Egentlig er det bare å nyte hele denne koselige utgivelsen, som jeg spår vil havne skremmende langt opp på diverse lister både her hjemme og i det store utland. Stian Saur (15.3.2003 14:37) UNIVERSITAS: Fly mann, fly! St.Thomas debutplate Mysterious Walks hadde gutteromsklang. Fra sin plassering bak stabelen av Sølvpilen–blader sang Thomas Olsen countrytekstene sine til teskjeslag på mors Nesquick–forsyning. Naivt og fryktelig sjarmerende. Gutter på 25 må imidlertid også bli voksne en gang. Guess it's time to live on your own when you reach your twenty five. So I make a dinner for my self and put on a record with The Hives, synger han på Hey Harmony. Sammen med produsent Mark Nevers fra Lambchop har han skapt et eget klangunivers, sin egen lille ville vest. En kjøter gjør i det fjerne. Noen sparker uforvarende til en kaffekjele. Dermed har Playmo–figurene fått liv og hybelkaninene blitt rullebusker i en by som er stor nok for flere helter. Blant dem er klokkevakre Be cool be nice og galopperende gode Cowboy, cowgirl – moviestar, moviestar. St.Thomas supplerer tradisjonell steelgitar og banjo med atmosfærisk elektronisk sus. På låta «Like a big time» har suset karakter av en vind, et trekk av frisk luft. Some one open a window for us, we're going out to fly. Vinduet står åpent for deg, St.Thomas. Ta sats fra karmen og flykt, fra gutterommet og inn i stjernehimmelen til sirissenes applaus. Erik Møller Solheim ØSTLENDINGEN: Mer snadder 5/6 Dette bør bli St Thomas’ (Thomas Hansen) sin internasjonale gjennombruddsplate, for «Hey harmony» er en deilig samling kremlåter i etter hvert kjent stil som utgis over hele Europa, Japan og Australia i slutten av april. Der han på tidligere utgivelser kunne høres vel ekstrem (grensende til det parodiske) ut, låter han nå bare sjarmerende naiv men likevel troverdig. Musikken har et eller annet udefinerbart likandes ved seg, og en bedre låtsmed enn unge Hansen skal du lete lenge etter. «Heroes making dinner» og Like a big time» med sine diskre psykedeliske effekter og «Falling Down» med twangy gitarer og skingrende trompeter,er mine favoritter akkurat nå, men de ni andre låtene er omtrent like bra. Atmosfæren på albumet er deilig avslappet og musikantene som består av folk fra blant annet Lambchop, Ai Phoenix, Neutral Milk Hotel (fantastisk band) og Giant Sand gjør en glimrende jobb uten at de et enste øyeblikk overskygger hovedpersonen. Nok ei glimrende skive fra St Thomas. Per Kristian Hansen (14. Mars 2003 10:05) UNDER DUSKEN: Kosebrumlepop Nasjonens favorittbrumlebass er tilbake med skive nummer to, den såkalt vanskelige andreskiva. Det er det man kaller det når noen gjør noe bra en gang, og så skal de prøve å gjøre det bra en gang til. Noe som forsåvidt kan være betegnende for langt mer enn bare musikalske prøvelser. Men nå var det nå engang musikken det dreide seg om. St Thomas, eller Thomas Hansen, som er hans virkelige navn, har sine musikalske storetær plassert på tuppen av det såkalte alternativkøntri-universet. Forsøk på båssetting til side, musikalsk innebærer det et varmt lydbilde med islett av akustisk gitar og folkinspirerte toner. Likefullt er St Thomas en artist som krever sitt, og Hey Harmony er en skive som krever sine runder i cd-spilleren. Førsteinntrykket er at dette er enkel og grei gitarpop, på kanten til det man i mindre forståelsesfulle øyeblikk ville kalt banalt. Tekstlinjer som «write down a song and sing it to you, bye bye love, I miss you too» og «suddeldiddeldiddeldadudiddeldida» innbyr ikke akkurat til dypere filosofiske diskusjoner. Likeså melodiene, som absolutt på ingen måte hopper opp og napper deg i legghårene for å få oppmerksomheten din. Du må sjøl vie tid og rom til St Thomas og hans underfundige låtunivers. Men setter du deg først ned med Hey Harmony, blir du sittende. For melodilinjene er der, og de kuriøse popperlene som på førsteskiva I'm coming home.De kommer bare snikende inn bakveien, og legger seg rundt nakken som en varm, komfortabel og ikke minst håndplukket gåsefjærpute. Som førstesingelen «Long long time». Etter å ha hørt den i utallige radiominutter reiser du deg enten opp og skrur over på Radio NRJ, eller så blir du sittende og vogge med go'foten. Tilhører du den siste kategorien, er Hey Harmony et sikkert kjøp. Slike snikere er det mange av her, som «Like a big time», «New apartment» og «Be cool, be nice». For å nevne noen. Det er i grunnen det som er mye av sjarmen med St Thomas, eller bare Thomas, om du vil. Det er nettopp det at dette ikke en noen overprodusert glattslikket skive med forhåpninger om europopheltestatus. Dette er en skive som liksom hvem som helst av oss kunne laget, i et parallellt univers, riktignok. Snekret sammen på soverommet, med fars gamle kassegitar, sunget med den stemmen vi har, uten å bekymre oss for om vi synger på oxford-engelsk eller sørstats-amerikansk. Forskjellen er vel bare at der folk flest drømmer om det, gjør Thomas Hansen noe med det. Riktignok har unge Hansen denne gangen forflyttet seg fra Bergen til Nashville for å spille inn skiva, uten at det er påtrengende tydelig. Og takk og lov for det. Hey Harmony lyder fortsatt hjemmekjær og ekte. St Thomas klarer fortsatt å formidle låtene på sin egen særegne varmsåre måte, som gir sjel og liv til et låtmateriale som krever sitt. Åkke som, resultatet er en innmari koselig skive. Rett og slett. Anniken Eid Kjeserud (10.03.03 19:04) TAST: St. Thomas midt på treet St. Thomas (alias Thomas Hansen) album-debuterte med "Mysterious Walks" i 2000 (til en treer på terningen fra denne anmelder), og fulgte sommeren etter opp med "I'm Coming Home" (til en femmer på terningen fra denne anmelder). Nyheten "Hey Harmony" er ute for salg fra mandag, men jeg avslører allerede nå at den stigende formkurven er brutt. Jeg vurderer den som noe midt imellom de to nevnte. Antihelten St. Thomas balanserer det meste av veien på grensen til det amatørmessige. Han er blant de mest naive artistene vi har på "voksenscenen" i dag. Stemmebruken er enkel og tekstinnhold ligger ofte farlig nær intetsigende svada, men nettopp i dette balansepunktet har han en godmodig musikalsk sjarm som du sjelden hører. Denne originaliteten, i tillegg til enkle, gode låter gjør St. Thomas til en artist det er lett å bli glad i. "Hey Harmony" har en bedre produksjon (Lambchops Mark Nevers) enn forgjengeren "I'm Coming Home", men låtmaterialet er et hakk svakere. Øyvind Sætre (13. Mars 2003) FREDRIKSTAD BLAD: Så kom helgenen frem 4/6 Det hviler noe selvsikkert over den som helgenerklærer seg i levende live. Thomas Hansen - eller St. Thomas, som han kaller seg – når vel ikke helt opp til himmelen denne gangen heller. Men han er i hvert fall på vei mot stjernene med albumet «Hey, harmony». Og musikken til St. Thomas handler mye om harmonier. Gode sådanne. Låten «A long, long time» har jo ruller og gått på radio i ukevis. Derfor er det godt å høre at kvaliteten på resten av nordmannens nye låter også er av godt merke. Noe ujevnt er det, men bedre enn forgjengeren. St. Thomas høres ut som Neil Youngs barnebarn, og det er ment som et kompliment. Terje Carlsen (11. Mars 2003 00:30)