GERMAN REVIEWS:

VISIONS (7 out of 10 stars)

Ein Comeback, ohne weg gewesen zu sein: Der trotzige Norweger St. Thomas verliert sich zu sehr in Selbstmitleid, hat aber hübsche Folk-Melodien auf Lager. „Ich bin geboren, um jeden Tag einen Song zu schreiben, wenn andere beten“, berichtet St. Thomas. Und weiter: „Da ist ein Mann in mir, der mir sagt, was ich schreiben soll.“ All dies erzählt er uns nicht, er singt es in seinem „Daily Song“. Eine Pressemitteilung in Liedformat, allemal hübscher als die üblichen Waschzettel. Doch die Fragen hat sich Thomas Hansen selber ausgedacht: „Wie geht’s dir?“ – „Ah, gute Frage. Pass auf.“ Und dann legt er los: „Let’s Grow Together“, dem selbst ernannten „Comeback Of St. Thomas“. Hansen, Jahrgang 1976, hatte schon mal einen richtigen Hit: 2001 stürmte der Neil Young-Gedächtnissong „Cornerman“ die norwegischen Charts. Danach verlief sich St. Thomas im Netz seiner üblen Launen und eigenen Ansprüche, nachzuhören auf dem schwachen letzten Album „Hey Harmony“. Und jetzt ist der LoFi-Cowboy ein wenig trotzig. Singt zynisch vom „Sunny Day“ („here I am again, got a lot of money“) oder wehmütig über das „Cool Yellow Flower Shirt “, das unsere Eltern vor 20 Jahren getragen haben. Nostalgie, Ironie, ein wenig Selbstmitleid – nicht der Stoff, aus dem des Hörers Träume sind. Gut dass St. Thomas die Melodien nicht ausgegangen sind. Die sind zwar zumeist sehr einfach, aber dies sind eben Folksongs. Folk, nicht Country. Norwegen, nicht Nashville. St. Thomas, nicht Lambchop. Was bleibt: St. Thomas blieb seiner Angewohnheit treu, den besten Song versteckt anzuhängen: „But Wishing Is Enough“. Endlich unironisch. André Boße

MUSIKEXPRESS (5 out of 6 stars)

Zurück im Unterholz - der charismatische Thomas Hansen singt wunderbare Lieder über Freundschaft, Heimat und die Geheimnisse des Lebens Amerika, nur geträumt! Als Thomas Hansen von den HEY HARMONY-Aufnahmesessions mit der Lambchop-Mischpoke in Nashville nach Norwegen heimkehrte, war er schlecht gelaunt. Die Bilder vom gelobten Land der Popmusik, die bislang wie Kulissen durch seine Songs geschoben wurden, hatten womöglich wenig Ähnlichkeit mit dem, was Hansen auf den Straßen Amerikas wiederfand. HEY HARMONY, Mitte 2003 veröffentlicht, blieb merkwürdig blass und glatt im Vergleich zu den Vorgänger-Alben: MYSTERIOUS WALKS, eine Kollektion von ultraspooky Homerecordings, die frevelhafterweise noch niemand in Deutschland veröffentlicht hat, I'M COMING HOME, Ichfindungsbühne für einen puerilen Klagesänger. Hansens Depressionen und zeitweilige Bühnen-Eskapaden fanden sich alsbald in gruseligen Beiträgen norwegischer Tabloids wieder, der Künstler drohte abzustürzen. Für das COMEBACK OF ST. THOMAS hat Hansen noch mal seinen Wasserfarbemalkasten ausgepackt und einen Covergruß an alle fiesen Plattenbosse der Welt hingekrakelt. Die CD enthält 13 neue Songs, die naiv zu nennen reichlich einfallslos wäre: Es sind Lieder von Freundschaft, Heimat und den Geheimnissen des Lebens, die doch überall lauern. Thomas Hansen hat sich mit seiner Clique in die Wälder verzogen und ein paar Wochen an dem gearbeitet, was er am besten kann: der großen Vereinfachung. Die Songs werden vorgetragen mit Gitarre, Kaufhausorgel und Schellenkranz, ab und an holen sie ihre E-Gitarren aus dem Schuppen, in Hansens Stimme ist so etwas wie Frieden eingekehrt. LET's GROW TOGETHER besitzt das "Du-daddel-du-daddel-di-da" der alten Volkslieder Norwegens und ein Gefühl von nachhaltiger Wärme. Willkommen in der wunderbaren Welt des St. Thomas: "You go alone on a trip to the mountains, to catch a fish that you can eat", singt Hansen im schönsten seltsamen Song dieses Albums. Am Abend begibst du dich nach Hause zu deiner Familie, bereitest ihr ein gutes Mahl und singst diese Lieder, bis die Sonne nicht mehr anders kann, als wieder mal aufzugehen. Und es ist nicht die Sonne über Amerika. VÖ: 17.5. Frank Sawatzki

AOL (4 out of 5 stars)

Das sitzt er nun. Flanell-Hemd, Hände auf den Knien, Siebziger-Tapete hinten und braun-blaues Sofa unter ihm, Bierflasche daneben. Ein Gesicht wie sieben Tage Regenwetter. Sieht so der Popstar des neuen Jahrtausends aus? Natürlich nicht, und dennoch. Der Mann ist Norweger. Norweger sind nicht gerade berüchtigt für ihre biegsame und hörige Art und auch Thomas Hansen und seine Musik hören sich nicht an, als hätte man vorher einen Berater für erfolgreiche Kunst aufgesucht. Irgendwo zwischen Centro-Matic und Grandfalloon Bus schwirren Hansens Lieder herum, anfangs scheinbar harmlos aber langsam sinken sie tiefer und angenehem sind sie von der ersten Sekunde an ohnehin. Musik für Menschen mit Veranda, oder, wenn man diese wie die meisten nicht hat, Musik zum Augenschließen und sich unverweigerlich auf so einer sitzen sehend. Es verwundert kaum, dass Hansen sich der Musik widmete als er das erste Mal Will Oldham und Elliott Smith hörte, es verwundert aber etwas, dass er in Norwegen tatsächlich so etwas wie wie ein Star ist und selbst die Meldung, dass er sich einen Volvo kauft in der Boulvard-Presse auftaucht. Wahnsinn. Da will man doch direkt nach Norwegen ziehen. Noch unglaublicher erscheint die Tatsache, dass Thomas nachdem er sich bis auf Platz 2 der norwegischen Charts gespielt hatte fast ausflippte, meinte er könne auch rappen wie Eminem und prügelnd und pöbelnd ein paar Monate verbarchte. Wahnsinn. Nun, seine Rolle als Eminem hat er, das beweist das Cover von "Let's Grow" bereits weitegehend ad acta gelegt. Auch seine Lieder spiegeln wenig Hood und noch weniger Aggression wieder, stattdessen schwankt Hansen zwischen Lo-Fi und bezaubernden Folk-Balladen, die mehr nach amerikanischem Underground der Neunziger als nach kühlen, düsteren norwegischen Balladen klingen. Aber das Album wurde ja auch im Sommer aufgenommen. Also holt euch ein Bier und diese Platte, denn je länger man sie hört, desto länger wünscht man sich soll der Sommer bleiben.

NORWEGIAN REVIEWS:

Dagsavisen Rated 5 out of 6




BA Rated 5 out of 6

«St. Thomas» fjerde album er tittelert «The Comeback of St. Thomas» til tross for at det bare er ti måneder siden suksessen med hiten «A Long Long Time» og albumet «Hey Harmony». Men det er med fravær som med tid – det er relativt. Og tett etter suksessen føler St. Thomas behov for å ta ny kontroll over det kunstneriske og la oppmerksomheten komme som den kommer. Så fryktelig stor er uansett ikke forandringen for oss lyttere. Muligens har St. Thomas lett naive, ofte stakkato formulerte tekster og lesende vokal (ofte nydelig tostemt) enda mer på hjertet. Her er nerve og nærhet fra en artist som tør tråkke utenfor allfarvei uten å gå seg bort. Et St. Thomas-album er en følelse. Og denne er en fryd. Bjørn O. Mørch Larsen


NRK P2: Overbevisende comeback Not rated

Det har vært mye styr rundt St. Thomas, mannen som ikke vil være popstjerne. "Skranglefanten" brøt samarbeidet med sitt tyske plateselskap i høst og er nå tilbake på det lille norske plateselskapet Racing junior. Det er i protest mot den stadig mer kommersialiserte platebransjen St. Thomas velger å kalle sin siste plate et comeback. Han er en av mange musikere som etter hvert tar full kontroll over sine egne karrierer. Det krever både teft, talent og selvsikkerhet. Varemerket Den slentrende, skranglete stilen har blitt varemerket til St. Thomas. Det kjennetegner også den nye plata, selv om musikken er litt strammere enn før. Vokalen er ikke fullt så deilig ubehjelpelig norsk-engelsk som før, og fristelsen til sammenligninger med Neil Young ikke lenger så nærliggende. Kanksje har løsrivelsen fra de store gjort behovet for musikalsk opprør mindre? Uansett, fremdeles går seriøs spilleglede og rare innfall hånd i hånd hos St. Thomas. Teft og talent Med "Let's Grow Together - The Comeback of St. Thomas" viser St.Thomas igjen at han er en av Norges mest særegne artister, og at man kommer langt uten store budsjett og mange involverte, så lenge teft og talent er på plass. En særdeles god start på den norske platevåren! Av Elisabet Davidsen.


Puls Not rated

10 måneder etter sin hittil største suksess, "Hey Harmony", tar St. Thomas et kraftig oppgjør med den grusomt slemme platebransjen. For sikkerhets skyld har platen undertittelen "The Comeback of St. Thomas". Jeg tviler på om det skaper i furore norsk platebransje, men låtteft, humor og underfundighet har St. Thomas mengder av. I løpet av 13 låter beviser St. Thomas at han er umulig å overse i norsk musikk. Han synger fremdeles like dårlig engelsk, og de fleste vil nok irritere seg grønne over det. Men man kan likevel ta frem hvilken som helst plate Morten Abel har vært med på, og rive av seg håret av samme grunn. Så derfor hever vi oss over det. Godeste Thomas Hansen skriver nemlig langt på vei bra nok låter, og "Let´s Grow Together" er en jevn og solid gjennomført plate. Tittelsporet kunne Neil Young spilt inn for 30 år siden. Videre er åpningslåta "Sunny Day", "Come My Way" og "An Artist With A Brilliant Disguise" er iørefallende og lett fordøyde radiolåter. En låt som "Silence Break Your Heart" viser St. Thomas fra den andre siden. Helt nede, melankolsk og dyp. Forøvrig en fin duett med kjæreste Ilse Lazaroms. En låt i samme kaliber er "Like You Know". Bare to musikere har St. Thomas i hovedsak med seg denne gangen. ex-Big Bang-trommis Karim Sayed og produsent Robert Jønnum som trakterer bassen. Hovedpersonen trakterer alle gitarer, banjo, tangentinstrumenter og perkusjon, og det låter smakfullt skakt, nakent og ærlig. Får du forøvrig ikke skjørbuk av å høre munnspillsoloen i "Cool Yellow Flowershirt" har du nok spist mengder av fiber siden nyttår. Presseskrivet orienterer om at St. Thomas viser seg som en sterkere vokalist enn noensinne, og det kan nok diskuteres. Viktigst er det likevel å slå fast at "Let´s Grow Together" fortjener like mye oppmerksomhet som Hey Harmony fikk i fjor.


Hamar Arbeiderblad Rated 5 out of 6

St. Thomas, eller Thomas Hansen som er hans fødenavn, gjør et aldri så lite comeback med sitt fjerde album – Let's Grow Together – The Comeback of St. Thomas. Comeback i den forstand at han har igjen tatt full kontroll over det som skjer med artisten St. Thomas. Han vil ha kontroll fra a til å, noe han ikke hadde på det forrige albumet – Hey Harmony. Men, musikken er mye den samme som har gjort St. Thomas så uendelig populær her hjemme. Soundet på Hey Harmony ble mikset i et studio i Nashville av folk som knapt visste hvem St. Thomas er, og de tok bort mye av det sjarmerende skranglete soundet. Nå er skranglingen tilbake og St. Thomas balanserer ofte på grensen til det parodiske. Men han klarer balansegangen så vakkert som bare et stort musikalsk talent kan. St. Thomas musikk er solid forankret i amerikansk folkrock, med mye gitarer, laidback og sår vokal. Han har opp gjennom årene ofte blitt sammenlignet med Neil Young, og selv om han ikke liker det selv; likheten er slående denne gangen også. Men mannen kan jo ikke endre stemmen på grunn av at den er lik en av rockens største. Produsent Robert Jønnum har tatt godt vare på St. Thomas uttrykk og foredlet det slik at publikum møter en varm, naiv og behagelig sær artist som formidler sin musikk på enkleste mulige måte. St. Thomas gir f... i trender, denne karen går egne veier og vi lyttere må bare bukke og si takk for det. Ingen låt nevnt, ingen låt glemt, det er helheten som er Let's Grow Together – The Comeback of St. Thomas.


Oppland arbeiderblad: Fortsatt fornøyelig Rated 5 out of 6

Fra fjorårets Nashville-produserte Hey Harmony har Thomas Hansen denne gang valgt seg studioet til tidligere medspiller Robert Jønnum i Etnedal for sitt "comeback". Jeg formoder at de viderverdigheter som har ført til at St. Thomas velger å kalle dette en tilbakekomst, er vel kjent. Uansett, oppholdet i Etnedal har skrudd klokka et par hakk tilbake, og betyr at den sjarmerende artisten er tilbake på et mer rufsete og skranglete spor enn på forrige plate. Innvendingen kan fort være at "nå må det vel snart være nok av denne naive skranglepopen" , men personlig tåler jeg godt en runde til. Ikke minst fordi denne tapningen av en velkjent oppskrift kler han bedre enn den noe mer lettstemte Hey Harmony. Og kanskje er Let´s Grow Together en slags renselse som gjør at St. Thomas neste gang tar det utviklende steget vi nå venter veldig på? At det både har vært inspirerende og passe uhøytidlig oppe i Etnedal, er plata et godt bevis på der den svinger seg sjarmfull og stemningsfull gjennom atskillige doser med "lalalala" og "duddelidu". Er du bare sånn passe begeistret for Thomas Hansens musikalske univers, er ikke dette den ene plata hans du må ha, men som den rotekoppen han er blir Let´s Grow Together et must for oss andre kjernefans som en passe tilbakekomst fra hans forrige sprell. Jeg innrømmer at artisten St. Thomas også kan sees fra en annen, mer kynisk vinkel som sier at han kort og godt bare leker med sitt publikum for å se hvor store doser av den samme leksa han kan gi oss før vi blir overmett. Jeg velger meg en mindre komplottaktig innfallsvinkel, og gleder meg over noe som i verste fall kan regnes som et stødig "hvileskjær" og i beste fall nok en lystig opplevelse fra ytterst særpreget artist.


Fredrikstad blad: St. Thomas mer tilgjengelig Rated 5 out of 6

Comeback. St. Thomas, Thomas Hansen som han egentlig heter, kaller sitt nye album for «comeback». Enda det bare er gått et snaut år siden han ga ut «Hey Harmony» St. Thomas, Thomas Hansen som han egentlig heter, kaller sitt nye album for «comeback». Enda det bare er gått et snaut år siden han ga ut «Hey Harmony». Men det resulterte i mye popstjerne-styr. Nå har 27-åringen ønsket å gjenvinne full kontroll over sin plateproduksjon. Paradoksalt er St. Thomas' musikk blitt lettere tilgjengelig. Muligens skyldes det at de 13 sporene er spilt inn i idylliske omgivelser i Valdres. Det åpner iallfall sollyst med «Sunny Day», som har et «catchy» refreng. Enkelte vil si at St. Thomas har mistet litt av sin sære magi. Til gjengjeld er albumet variert i uttrykket og melodiøst i formen, fra rocka saker («Dance to the Disco») til stillferdig vise («Silence break your heart»). Flerstemt sang og «live sound» noteres også på vår blokk under lyttingen. Noe av koringen er gjort ved studiopålegg, noe ved hjelp av gode venner, som også har medvirket på backingen instrumentalt. Ellers har St. Thomas skapt det meste selv. Geir Løvli Publisert: 20. Januar 2004


Romerikets Blad: Slentrende sjarm Rated 5 out of 6

En optimistisk Thomas Hansen (27) åpner sin fjerde plate med strofen «Yeah, here I am again / got a lot of money» på låta «Sunny Day». Og lykken har stått Oslo-gutten bi det siste året. Bare 10 måneder er gått siden suksessen med «Hey Harmony», og i mellomtida har St. Thomas både levert en rekke vellykkede konserter og fått seg kjæreste. Ilse Lazaroms er med som korist på et par av sangene på denne skiva, hvor Hansen etter eget utsagn har gjenvunnet kontrollen over sin egen musikk. Det er bare å konstatere at resultatet er vellykket og vel så det. Låtene er enkle, melodiøse og sjarmerende slentrende, ofte ganske lystige og med glimt i øyet, samtidig som det ligger mye alvor og melankoli under, eksempelvis i den mørke «Like You Know». St. Thomas' særegne stemme bringer tidvis tankene i retning Neil Young, men noen kopist er han aldri i nærheten av å være. Den flittige bruken av banjo og melodika forsterker dette musikalske særpreget. Plata trenger et par runder for å feste seg, for så å bli bedre og bedre for hver gang. Låter som «Sunny Day», «Come My Way», «Dance to the Disco» og «The Red Book» er briljant popmusikk på en personlig og fullstendig kompromissløs måte.


Bladet Tromsø: Utilgjengelig men vakker Rated 5 out of 6

St. Thomas er her igjen, ti måneder etter forrige plate. Denne gangen er materialet langt mindre tilgjengelig enn hva tilfeller var på forrige platen. For mens den forrige platen gikk rett hjem hos langt flere enn hva "I´m coming home" og førsteplata "Mysterious walks" gjorde, er han nå tilbake inni det litt mørke, dystre, ultramelankolske sarte og samtidig glade lille hjørnet sitt. Det var med "Cornerman EP" i forkant av "I´m coming home"-plata at jeg virkelig fikk opp øynene for denne dystre artisten, som hadde en sånn innesperret glede som du måtte leite etter i låtene. "I´m coming home" gikk taktfast og trofast i spilleren min helt fra den dagen jeg kjøpte den, og med unntak ev en liten periode etter at sisteplata "Hey Harmony" kom, er det "I´m coming home" som fortsatt er favoritten. Men det skal han ha, denne St. Thomas. "Let´s grow together - the comeback of St. Thomas" er ei plate jeg tror kommer til å rage høyere enn hva "Hey Harmony" gjør. Rett og slett fordi den har den allerede nevnte sartheten. Han har etter eget utsagn tatt over kontrollen igjen. Dette er hundre ganger mer skranglete enn "Hey Harmony". Om han ble sparket, eller om det var han selv som sparket sitt internasjonale plateselskap på skogen skal være usagt - men bra er det at de er long gone... For nå har plata denne lille tingen som jeg ikke kan forklare, men som gjør at du syntes litt synd på han - på en deilig god måte. Det er så enkelt. Så skjørt og skrøpelig, og på samme til ubeskrivelig vakkert. Hele plata er melodiøs som bare det - fra ende til annen og refrengene er så catchy at man får lyst å danse. "Lalala"-koringen fra Thomas Hansens kjæreste på "dance to the disco" gjør at jeg føler at den gode gamle St. Thomas er tilbake. "Let´s grow together - The Comeback Of St. Thomas" er et skikkelig knallalbum. Men låtene sitter langt inne, og jeg ber alle som låner øret sitt til St. Thomas om virkelig å høre. gjerne mange ganger. For det er først da man oppdager hvilken nydelig skatt dette egentlig er. Stian Saur


Østlendingen: Bare bedre og bedre Rated 5 out of 6

Comeback og comeback fru Blom...St. Thomas har jevnlig gitt ut kvalitetsmusikk siden debutalbumet ”Mysterious Walks” i 2000. Dette er faktisk hans fjerde album, og etter min mening også hans beste. Det er noe avslappet, hjemmekoselig og trygt ved denne produksjonen. Han gjør det meste sjøl, vokalen er stødigere og mindre ekstrem og låtene, som alltid, usedvanlig sjarmerende. Hans urnorske ”suddeladidei” sekvenser er heldigvis beholdt, og St. Thomas ligner mindre og mindre på en hysterisk utgave av Neil Young og mer og mer på en moden artist som virkelig ser ut til å ha funnet seg sjøl. Albumet er fullt av herlig slentrende country- og viseinspirert popmusikk. Til sammen 14 fine låter hvor den siste (og en av de beste) kommer som skjult bonusspor etter usedvanlig sjarmerende ”The Red Book”. Andre perler er ”Cool yellow flowershirt”, som mange nok vil kjenne seg igjen i, og finurlig fengende ”An artist with a brilliant disguise”. Per Kristian Hansen


Avis 1 Rated 5 out of 6

Noe comeback i normal forstand er ikke St. Thomas' fjerde plate. Det er bare 10 måneder siden forrige utgivelse, den glimrende Hey Harmony, men Thomas Hansen (som han egentlig heter) anser Let's Grow Together som en tilbakevenden til det personlige, uavhengige og selvstendige. Han er en artist med visse kontroverser bak seg, til dels forårsaket av en musikkbransje som kanskje overrasket ham litt ved å ha spilleregler. Nå mener han å ha tatt tilbake den fullstendige kontrollen, og er sikkert fornøyd med det. St. Thomas er liksom ikke en artist som i spesielt stor grad har slått meg som kommersielt orientert. Med andre ord er Let's Grow Together sannsynligvis akkurat den platen han ville lage nå (den ble innspilt i august i fjor), og han holder tak i det aller meste selv. Som vanlig skriver han alt selv, og han spiller også de fleste instrumentene, og har produsert sammen med sin gamle produsent Robert Jønnum. Også som vanlig har platen fått et svært hjemmesnekra preg. Det skramler og ramler, det harves og bankes og er liksom ikke så farlig med at ting må låte perfekt. Det låter dermed desto mer ekte og organisk. Let's Grow Together vil antageligvis ikke oppfattes som spesielt annerledes fra sin forgjenger av så mange andre enn St. Thomas selv. Det er lett å forstå hva han mener, men selv om den forrige platen var innspilt «på ordentlig» i Nashville og gode greier, låt den ikke akkurat som Dark Side Of The Moon heller. Derfor kan vi si at den nye platen føyer seg fint inn i rekken av vellykkede St. Thomas-plater, men at det muligens kunne vært interessant med en viss sjangermessig utvikling neste gang. PS! Stjerne i boken for litt bedre engelskuttale denne gangen.


Gudbrandsdal Dagningen Rated 5 out of 6




Aftenposten: Comeback i St. Thomas' hode Rated 4 out of 6

St. Thomas' karrière har hatt en stigende kurve siden debuten. Den har imidlertid ikke vært så bratt som han selv hadde tenkt seg, noe som i høst førte til et oppgjør med hans internasjonale plateselskap City Slang. Alle godordene i utenlandsk presse ble ikke omsatt i salg. Like greit, for etter å ha opplevd topp 20-verden her i landet, har han funnet ut at han ikke vil være popstjerne likevel. Det er vel derfor dette er et comeback i St. Thomas' hode. Hans fjerde album, "Let's Grow Together", representerer nemlig et skritt tilbake til det mer hjemmegjorte (i den grad Bergen kan være hjemme for en Oslo-gutt). Det er også en mer underfundig plate enn forgjengeren. Selv om det var langt igjen til at "Hey Harmony" var et glatt popprodukt, var den velkjente St. Thomas-skranglingen mer nedtonet enn tidligere på det forrige albumet. Det ble spilt inn i stort studio i Nashville. Han skrangler ikke så mye denne gangen heller, men det er mye snedig "musikk på roterommet"-instrumentering her. Noe som gir musikken et tydelig St.Thomas-fingeravtrykk. Produsent Robert Jønnum har vært tro mot hjemmesløyd-lyden. Særpreget ligger likevel mest av alt i den sparsomme klimpringen låtene er fundamentert på og i St. Thomas' lyse stemme med de dype, karakteristiske amerikanske r'ene. Til dette spartanske uttrykket legges hjertelige koringer og sjarmerende, slentrende toner fra billiginstrumenter. Det blir selvsagt ikke disco av at "Dance To The Disco" dras i gang av en hyperenkel trommemaskin-rytme, men det setter definitivt stemningen. Det hele er så bevisst sammensatt som det må være for å fremstå som så vinnende naivt som dette gjør. Det er illustrerende at albumets mest konvensjonelle rockelåt, "You May Find A Treasure Everywhere" - også den i slentretempo - oppleves som albumets minst interessante. Dessverre har den følge av noen få flere skyggelåter, som rusler av sted på hyggelig vis uten helt å ta gripetak. Kanskje de rett og slett taper på at St. Thomas ikke lenger har overraskelsen på sin side? Det er en av konsekvensene av å gå fra å være ung og ukjent til erfaren og velkjent. "I was born with a twist in my voice, I could sing "lolalolaley", synger St. Thomas i inviterende "Come My Way". Det første "ordet" han synger på dette albumet er "dududuluduludu". Han henfaller altså som før gjerne til "ohlala", "romdororomdomdo","sudiladilidida" og "lalalalala". Og det er ikke sånn at han slipper unna med det. Tvert imot; det underbygger det herlige "hjelpeløse" preget som gjør visepop'en hans så lett å like - og så enkel å latterliggjøre, for dem som har hjerte til det. De småpussige tekster kan sikkert kalles banale - i hvert fall barnlige - men de er med på å bygge opp St.Thomas-atmosfæren de også: "I was born to make a song every day", synger han i "Daily Song". St. Thomas fremstår som smårar, tussig og ytterst menneskelig. I en verden full av glansvasket popmusikk er det grunn til å takke for det. Noen vil sikkert kalle ham sær. Takk for det også. Det lar seg nemlig ikke underslå at St. Thomas er en betydelig låtskriver. Sangene hans er kanskje enkle, men de har kvalitativ styrke nok til å tåle en tilsynelatende enfoldig behandling. De har vennlige fangarmer som gjør at vi fort blir sittende å lalle med allerede første gang vi hører dem. Neste gang oppleves de beste av dem som gamle venner. Slik var det med "Cornerman" og "Long Long Way" på de to foregående albumene, og slik er det med "An Artist With A Brilliant Disguise", "Come My Way" og uimotståelige "Let's Grow Together" denne gangen også


Pstereo Rated 7 out of 10

Ikke så lenge siden sist kanskje. Faktisk er det etter norsk standard ulovlig kort tid siden forrige album. Det virker riktignok som om det er mange år siden ”Hey harmony” kom ut. Men slik er det når man har en produksjonshastighet på høyde med selveste Neil Young. Da blir ”Hey harmony” allerede en klassiker fra fordums tid. ”Let's grow together” er et vel så stort skritt framover. Det bare virker ikke slik med en gang. Det er nok fordi St. Thomas har tatt på seg skoene fra tidligere album, og kvittet seg med Nashville-tøflene. Altså et skritt fram, men med annet fottøy. Soundet er tilbake i ”Ai Phoenix kjører pickup med pelsratt”-land, med pussige innslag som en skikkelig teit trommemaskin på ”Dance to disco” og synthstrykere og marimba på ”Cool yellow flower shirt”. Ellers er det meste løst skrudd sammen av bestanddelene ustemt gitar, bass, skarptromme og harmonica. Og den sedvanlige trallingen. For det er fremdeles disse columbi-egg melodiene som gir St. Thomas dettte unike, nærmest postfolk-lydende uttrykket sitt. Men låtene blir framført med en helt annen glede og energi enn tidligere. Føl på film-stemningen i ”Paris, Texas”, finn deg selv i skrålinga til ”Come my way”, heng deg på det nesten religiøse skranglekoret i tittelkuttet. Og for all del: Ignorer at jeg formulerer meg som en reklamefilm for en helsefarm. Enkeltbrikkene som ”Let's grow together” består av, er fornøyelige som aldri tidligere. Faktisk kan jeg ikke huske å ha hørt St. Thomas i et jevnt over så godt humør. Som helhet blir plata derimot litt lik seg selv mot slutten. Den biter seg i halen, men den får ikke skikkelig tak. Vi har like fullt med en artist på vei framover å gjøre. Selv om det muligens kan oppfattes annerledes ved slappøret lytting. ”Let's grow together” er blitt nok en spennende blomst i St. Thomas sin snurrige musikkflora. Om det betyr at vi aldri får høre slike blomsterenger som ”Hey harmony” faktisk er og var en gang til, se dét tror jeg ikke en gang St. Thomas vet. (7/10) Tor Martin Bøe


Sunnmørsposten: God St. Thomas

Thomas Hansen er en produktiv låtskriver, og gir i disse dager ut sin fjerde plate - bare 10 måneder etter at han slapp “Hey Harmony”. Den musikalske kursen til St. Thomas har vært relativt stø i løpet av disse utgivelsene, og “Let's Grow Together - The comeback of St. Thomas” viser heller ingen store stilendringer. Det er med andre ord fremdeles varm, litt vindskeiv folkpop som skrives ned på notearkene til Thomas. Denne gangen framstår imidlertid produksjonen som mer gjennomarbeidet og helhetlig enn tidligere. Det låter likevel umiskjennelig St. Thomas, som har skrevet 13 solide melodier til albumet. Klangfargene er flere, fra det såre Neil Young-ladskapet til allsang-materiale, og åpenbarer til tider en mer reflektert og moden låtskriver enn vi har erfart tidligere. Siden St.Thomas har valgt å holde seg innenfor de samme musikalske rammene også denne gangen, sliter han likevel med å overraske på en jevnt god fjerdeplate. Bjørnar Hjellen


Groove: Botaniske Vers Rated 5 out of 7

(kassegitar) duddeliduuu Yeah here I am again got a lot of money Han er tilbake. Han har masse penger. Selv om det er et Comeback of St.Thomas som plata titulerer, er det ikke fryktelig lenge siden den koselige Hey Harmony! (da ti måneder strengt tatt ikke kan kalles en urimelig lang arbeidsøkt). Men like sant som at isen er glatt under nysnø, er noen hurtige tilbakekomster gledeligere enn andre. Noen kreative sjeler har absolutt nok materiale til å gi ut en skive i året, eller mer. På min hyggelighetsskala klinger det alltid i bjella når Thomas slipper ut musikk. Ding ding. Han lager musikk til å jompe avgårde i skogen, på skoleveien eller til jobb. Smilende som en vårdag i april. Kan en ønske mer? St.Thomas sin musikalske formel består av skjev, munter pop (altså ikke så veldig polert), folkete country elementer (country er kult!) og et personlig lo-fi ansikt. Tilsammen blir dette til en svært så koslig sound, og pynten på kaka - sjarmengelsken (in that norwegian kind of way). Folk for folket, pop for rockere, rock for popere. Noe av det han scorer mest på, er hans genuine meloditeft som ikke alle i dag kan skilte med (navnbror Dybdahl er også med i den eksklusive klubben). Albumet ble spilt inn i naturrike omgivelser i Etnedal, Valdres i august og har fått den frodige tittelen Let's Grow Together - The Comeback of St.Thomas. Blomster spirer og bekken sildrer. Dette er den fjerde i albumrekken, fire år etter debuten Mysterious Walks (2000). Visstnok har ikke Thomas Hansen vært så begeistret for den kommersielle platebransjen og dette albumet kan derfor sies å være en reaksjon på hans erfaringer fra denne, etter tidligere suksesser (slik å forstå - et comeback av den selvstyrte Thomas Hansen?!). Denne motreaksjonen fremgår ved første blikk på det selvlagde coveret, som er veldig fint på en slags barneaktig måte. Hvite ark og fargestifter. Portrett av musikken: håndlaget, fargerikt og sjarmerende enkelt. Selv om han ønsker å lage en plate uavhengig av den "fæle bransjen", blir det uungåelig nok også en plate som er påvirket av den kommersielle maskinen. Altså rent hypotetisk, så frambringer plateindustrien dette motpunktet han her leverer. På den måten kan man være takknemlig for en kald, urettferdig verden som nettopp skaper motvekt og varme, menneskelige produkter (for å ha ting på det rene: jeg er veldig for fred og varme). Vokalmessig syns jeg St.Thomas bare blir bedre og bedre, hadde litt problemer med de tidlige overmodige lyse tonene (au!), men nå er ting mer harmonisk på sett og vis. Den utrolige catchy og hoppende glade An Artist With a Brilliant Disguise har samme kvaliteter som Hey Harmonys Hereos Making Dinner, og er en melodi som suger seg inn i hjerterytmen momentant. Tittelsporet derimot, velter seg for mye i rosa skyer og rødvinsfølelser. Jeg får litt antydninger til å svitsje over til noe mørkt/melankolskt når koret blåser ut: "baa-baa-baa-ba pa ra ra raaaaa". Men det er lov å være blid (sikkert bra også...) og det er så mye annent positivt på en mer, la meg si, tiltrekkende måte. The Red Book for eksempel, åh... hvilke herlige folketoner. En annen låt jeg ønsker å trekke fram er den overbærende skjønne Silence Break Your Heart, med et kvinnelig ekko av Thomas. Smukt. I Daily Song setter St.Thomas beina ned og avfeier eventuelle stjernenykker en gang for alle: I'm just a normal guy with some feelings and a guitar it's all so simple and I never asked to be a star... Alt er selvfølgelig relativt, men jeg tror vi nærmer oss sannheten her: Følelser pluss gitar opphøyd i talent = bra musikk. - Ellen Regine Olsrud, 30.01.2004


Spot Rated 4 out of 6

«Im just a normal guy with some feelings and a guitar», synger St. Thomas på sin fjerde plate Let´s Grow Together. Platen viser nok en gang at mannen bærer på uforløste melodigaver. På dette albumet som ble spilt inn i august 2003, trakterer han de fleste instrumente selv, men får hjelp av andre musikere på bass, trommer og kor. Kjærsten hans Ilse Lazaroms, Guro Strande og Ronny Svensberget korer på noen av låtene. Med tiden har man blitt vant til at Thomas Hansen leverer interessante låter med lystige allsangrefreng sammen med mystiske mollstemte låter. ”Lets Grow Together” er fra opphavsmannen ment som en demonstrajon på at man skal stole på egen nese i forhold til egenproduserte verk. Dessverre kunne nok St. Thomas tatt med flere på råd denne gangen. Platen gir innblikk i hans geniale meloditeft, men inkluderer for mye «fyllstoff» som gir en følese av at platen er et hasteprodukt. Sunny Day Et sangbart drivi´n on a perfect wave refreng med snert. Koselig kassegitar og fremtrende melodica. Håndklapp og tamburin gjør det hele mer spennende. Låten passer perfekt som et førstespor. You May Find A Treasure Everywhere Et snertent riff på elgitar løfter låten. Det kan virke som et slitent stueorgel lurer i bakgrunnen. Trommene er like sjarmerende skranglete som alltid. Paris, Texas En låt som går litt på tomgang, refrenget blir litt for opplagt. Det blir også for mange repitisjoner gjennom låten. Instrumenteringa er som alltid briljant. Like You Know Starter med tostemt Thomas. Åpner med en seig mollakord og spiller deretter på en halvtoneovergang før de andre naturlige akkordene i tonearten kommer til sin rett. Jeg storkoser meg og syntes syntes jeg ser gamlefar Neil i bakgrunnen Come My Way Verset starter med et slags joik tema. Refrenget er kilende som bare St. Thomas kan det. Tydelige Beatles kvaliteter over det allsangpregede refrenget. Silence Break Your Heart Naken frysningslåt der stemmene får stå i fokus.Slik jeg tolker det handler dette om å gi slipp på sine innerste hemmligheter i et forhold. Tamburinen lager klapperslange lyder mot slutten som en fare som lurer i ugresset. Dance To The Disco Rytmeboksen åpner dette kjedelige kuttet med takstfast rytme. Litt kjedlig historie om sjekking og sjalusi. Melodien er rett og slett ikke god nok, dette høres ut som improvisasjonsrølp på et nachspiel. Cool Yellow Flowershirt En fin xylofon lyd gjør mellomspillet interessant. Teksten er farlig jordnær. En skeiv munnspillsolo løfter en ellers kjedelig låt Waltzing Around Insane Banjospillet bringer denne låten til sitt rette element, utenfor låvedøra. Dette handler om naturhusholdning og vakre kjærlighetsplaner. Har St. Thomas planer om å kjøpe seg småbruk med geiter og høner på tunet? Enkle arrangement kan være forførende, men her blir det vel enkelt. An Artist With a Brilliant Disguise En gladlåt som går på tomgang hele veien. Sitter ikke igjen med noe etter å hørt denne låten flere ganger. Vokalen er ikke bra på denne låten. Kuttet kunne med fordel vært utelatt fra plata. Daily Song En leketøyaktig synthlyd smiler til denne flotte låten. “I’m just a normal guy with some feelings and a guitar”, stadfestes det. En leken perkusjonslyd som panorerer fra venstre til høyre i lydbilde fanger oppmerksomheten. Lets Grow Together Trist låt om å åpne seg. Fin tittel på det som mange betegner som å gro fra hverandre, Thomas velger å snu trill rundt på flisa. Nydelig refreng med artig flerstemt svar. Gi oss flere slike låter i fremtiden! The Red Book Her kan man høre preg fra folketoner med artige sudeldiddelduddeldi.. Lett surrealistisk tekst, i klasse med de litt mystiske tekstene vi har sett på noen av de andre platene han har kommet med. Flyplassvreng på korvokalen gjør hele fremstillingen komplett, det beste kuttet på plata. Hengespor ”Don’t wait to the time is up” går i den samme tralten vi kjenner fra St. Thomas sin kjedeligste side, sammenliknet med det foregående sporet er dette dømt til å bli en nedtur, det bir fristende å legge til ”The time is up” til hans egen tekslinje, denne låten blir helt unødvendig. Let`s Grow Together er vel verdt å kjøpe på grunn av at platen tidvis stadefester hvor unik St. Thomas er som musiker. På den annen side er noen av låtene på platen for svake til å føye seg til et jevnt kvalitetsnivå. Ved neste offensiv gjør han lurt i å bli strengere mot seg selv og sine egne låter. Jeg gleder meg allerede! André Johannessen


Adresseavisa: Harmoni og sudel-di Rated 4 out of 6

Mer sjarmerende og positiv jogging på stedet enn direkte vekst på pussig comeback. I fjor laget han en av årets beste singler med «A Long Long Time» og sin hittil beste plate med «Hey Harmony». Han klarte også å få fyken av det høyt respekterte plateselskapet City Slang og ble beryktet for sin oppførsel på konsert. Derfor er det nok med en viss selvironi denne plata har fått undertittelen «The Comeback Of St.Thomas». Som comeback betraktet har det blitt mer av det samme, litt mer rocka og litt mer allsang og sudel-di. Fra å låte som en Neil Young-pastisj det meste av tida er han i ferd med å finne sin egen stemme. «I was born with a twist in my voice», synger han i «Come My Way». Styrken til St.Thomas er evnen til å lage betagende melodier og ikle dem naive, undrende tekster som bærer godt med den bristende røsten. «I was born to make a song every day», synger han i «Daily Song». Det er mange fine eller solide sanger på denne plata, men de store løftene mangler denne gang, selv om plata vinner på en varm, sjarmerende grunnstemning. Kanskje St.Thomas burde gå ned til å skrive en sang i uka i stedet for en om dagen? Som comeback betraktet er dette likevel et av de bedre. Tekst: Terje Eidsvåg


Panorama: Selvstendig Thomas på egenhånd Rated 4 out of 6

I løpet av en periode på litt over tre år har St. Thomas markert seg som en av Norges mest markante artister. Snaue ti måneder etter forrige plate så dagens lys gjør han, ifølge ham selv, nå et comeback med sitt fjerde album Let’s Grow Together -The Comeback Of St. Thomas. Turbulensen rundt havariet med City Slang og alt oppstyret rundt St. Thomas’ konsert i Royal Albert Hall i fjor er historie. Den fremdeles unge, men kanskje ikke lenger fullt så lovende oslogutten antyder med Let’s Grow Together - The Comeback Of St. Thomas at ialle fall han selv har lagt fortiden bak seg. Fokus er med dette rettet fremover. Gjennom sitt nye album viser Thomas Hansen seg definitivt som en habil låtsnekrer. Brorparten av innholdet på Let’s Grow Together - The Comeback Of St. Thomas er nemlig av svært høy klasse. Men i motsetning til fjorårets velproduserte Hey Harmony, bærer den nye platen i større grad preg av å være et hjemmesnekret produkt. I alle fall til en viss grad, noe som også bekreftes ved at Thomas selv foruten å synge, også spiller de fleste instrumenter her. Om ikke det er nok, så har han i tillegg selv laget coveret, samt vært medregissør til fire musikkvideoer produsert i forbindelse med utgivelsen. Som seg hør og bør i St. Thomas’ forunderlige verden, er også årets utgivelse fullspekket med smittende sing-a-long-refrenger og ditto sjarme - fremført på engelsk med sedvanlig, men tvilsom uttale. Dance To The Disco og tittellåten Let’s Grow Together er platas to best beskrivende eksempler på akkurat det. Konkludert er det altså ikke så fryktelig mye å utsette på St. Thomas anno 2004. Det er også vanskelig, for ikke å si umulig, å direkte mislike dette. Men på den annen side kan det bli vel mye St. Thomas på en gang - i hvert fall å fordøye albumet i ett jafs. Spesielt med tanke på at samtlige foregående utgivelser fra denne kanten fremdeles er å anse som relativt ferske. Med andre ord: Fremdeles småsjarmerende og fengende, men med ovehengende fare for at følelsen av overdose raskt kan melde seg.


Tønsbergs Blad: Litt for utolmodig Rated 4 out of 6

The Comeback of St. Thomas? Ja, selv har Thomas Hansen (27) nå hatt som målsetting å gjenvinne full kontroll over sine egne kunstneriske verk, uten å bli styrt av en kommersiell platebransje. "Let's Grow Together" er liksom første skritt på veien, men det spørs om ikke St. Thomas er litt for utålmodig akkurat nå. Original, slentrende, skranglete og naiv er han fortsatt, og med seg har han en rytmeseksjon bestående av produsent Robert Jønnum (bass/trommer) og Karim Sayed (trommer). Sammen utgjør de vel verdens fjerde beste garasjeband (på plassen bak Crazy Horse)! Spøk til side – det er en musikalsk genuinitet og en uttrykksmessig originalitet over St. Thomas' singer/songwriter-virksomhet her også, men på låtskriversiden har han fortsatt et stykke fram til 2001-godbiten "I'm Coming Home". Talentet finnes der, utvilsomt, men det er tydeligvis ikke så enkelt å få løst det ut hele tiden.


Haugesunds avis: Pussig pop Rated 4 out of 6

Thomas Hansen er en av landets fremste og mest interessante eksentrikere. Sær -- på kanten av corny. Men til tross for en del utenforliggende omstendigheter som helsetilstand og rot med plateselskapet, klarer Oslo-trubaduren med den tynne Neil Young-stemmen, å holde et beundringsverdig fokus på platene sine. St. Thomas' skranglepop skjelver til tider i meste laget for mitt vedkommende, men ingen kan ta fra det tidligere postbudet evnen til å snu det negative til noe postivt. Hans iboende dystre stemninger og personlige tekster, gis en naiv og sjarmerende klang som bunner i både usikkerhet og nysgjerrighet. “Let's Grow Together” låter pussig. Om ikke årets samling av melodier er like umiddelbare som på fjorårets “Hey Harmony”, er muligens voksefaktoren høyere. Lo-la-lei og du-du-dudelidu refrengene er fortsatt tilstede, men alt i alt har St. Thomas kommet opp med et mer variert og tyngre fordøyelig album denne gang. Fra de ulykksalige vakre harmoniene i “Paris, Texas” til det mer temposterke og fornøyelige i “Dance To The Disco”. Norge trenger artister som St. Thomas. Folk som går sine egne og uforutsigbare veier. Snålt, forstyrrende og lekent på en gang. St. Thomas slipper samtidig med sin nye CD en DVD fra livet på veien. Anmeldt av Roar E. Jacobsen


VG Rated 3 out of 6

Thomas Hansen, bedre kjent som St. Thomas, har drevet det overraskende langt som sanger, låtskriver og artist, men har du noen av de tidligere albumene hans i samlingen, trenger du strengt tatt ikke kjøpe «Let's Grow Together - The Comeback of St. Thomas». Vinglete, lavmælt, lo-fi country-rock med rustikk leirbål-appell, slik den fremstår på albumene til St. Thomas, er utvilsomt sjarmerende, men nå er det på høy tid med en smule fornyelse. Av albumets tretten låter er stort sett «Silence Break Your Heart», «The Red Book», «Waltzing Around Insane» og «An Artist With A Brilliant Disguise», verdt å trekke frem. Sammenlignet med det øvrige låtmaterialet er dette de eneste sporene som virkelig utmerker seg. Resten av St. Thomas-albumet kan neppe anbefales for andre enn harde fans. ESPEN A. HANSEN Dagbladet: Tøyer strikken Rated 3 out of 6

Fjorårets «Hey Harmony» var St. Thomas' tredje og beste album, et passe lurvete (og fortsatt små sjarmerende ) Nashville-produsert album med flere gode låter og catchy refrenger. Artister har jo gjerne en viss progresjon i karrieren, og som regel går den ut på å bli bedre på det man gjør. Med oppfølgeren går St. Thomas motsatt vei, kanskje for å markere et eller annet? Han har gjort skranglebandet sitt enda mer skranglete - og også mindre interessant. Lunefull St.Thomas har vært åpen rundt egne psykiske problemer. Han har vist at du ikke trenger å være perfekt, verken som musiker eller menneske, for å få til noe. Han har latt alle få en bit av sitt temperament og sin lunefullhet på scenen og har oppnådd en viss kultstatus - til tross for mildt sagt ustrukturerte konserter. Noen ganger må ord som sjarm og naivitet rett og slett byttes ut med udugelighet og umodenhet. Surt og ustemt Når St.Thomas nå gjør «comeback» (etter ti måneder!), er det vanskelig å fatte hva det «nye» skulle gå ut på. Den engelske diksjonen er like dårlig, tekstene, melodiene og «duddeludu»-refrengene enklere og enklere, produksjonen flat og gutteromsaktig og uttrykket lite variert. St. Thomas spiller det meste selv, og med sin utstrakte (mis)bruk av tamburin og barneinstrumentet melodika, ispedd et fryktelig surt munnspill og ustemte pianolyder, ligger han av og til farlig nær en parodi på seg selv. Én sang om dagen Men også her er det sanger som klarer å trenge gjennom preget av uferdige skisser - som «Paris, Texas» og «Silence Break Your Heart». Men i «Daily Song» setter han ord på et hovedproblem, der han legger ut om at han «ble født til å lage en sang hver dag». Kanskje burde han holdt noen av dem for seg selv. Eller ligger svaret i platas beste spor, «An Artist With A Brilliant Disguise»? Har han lurt oss hele tida, «du-diddeldiddeldaddel-duda»...? Er albumet rett og slett et forsøk på å se hvor langt strikken kan tøyes før noen reagerer og ber om time-out...? Øyvind Rønning