AMERICAN REVIEWS:

Indie Workshop: Where did all the fun go in music? I mean, aside from the obvious humor of Helmet getting back together with a guy who played in White Zombie. Well, as hearing Bonk, I can tell you that this group of hooligans from Oslo are solely responsible for stealing all of the fun in music, and channeling it into their blistering rock. And I am not talking Good Charlotte fun; this is “sex with groupies and big fish” hi-jinks, really rock-n-roll stuff. Oh yeah, and the freaking music is damn good too. Not content to stay within the confines of a punk rock band, Bonk travels into so many realms, they must have a Euro rail pass. One minute, they are scorching the earth with an AC/DC-like riff, and the next, their vocals are all psychadelic’ed out and trippy, like some serious Blue Cheer goodness. “Western Soul”, having ravaged Europe for a year, has found its way across the Big Pond to America, and it is a long-time overdue. I could see this band playing in Detroit with the White Stripes, as well as in the deserts of California, rocking with the Queens of the Stone Age. Although, I must say, that these guys recall a much purer age of music, like the classic rockers of olde. Beloved by the powers of stoner rock (Monster Magnet) and pervy garage metal (Glucifer), Bonk now stands ready to accept the dukedom from the kings of Nu-Rock, the Darkness. Whereas they may not excel in the art of anthemic rock, they do create a hell of a squall and a damn fine noise.

Fast forward Weekly: Norwegian punk rockers deliver megaton sound bolts of rock and roll. Listening to Bonk's debut album sent me for a loop. Far beyond expectation, they have created an all-out noise-fest that draws from many of punk's great bands. It felt as if they had rifled through my old records while I wasn't looking and incorporated them into their sound. With every listen I heard more and more bands that I used to rock out on. A riff here, a fill there, a spoken word bit or a scream - it all seemed familiar and oh-so righteous. Listening to Western Soul brings back shades of Sugar, Bad Brains, Black Flag, SNFU, Corrosion of Conformity, Code of Honor, Squirrel Bait, MC5 and even Rush and Deep Purple. Hell, the list goes on and it changes with every listen. It's a wall of sound that comes with punk-rock graffiti. As I said, it is unexpected. The album cover is heinous, with a washed out, poorly exposed and unflattering photo of two of the members. The album title is deceiving, leading one to believe that this is off-Motown or something. But it doesn't matter, this album kicks ass despite itself. Bonk is not cute or pretty. Bonk does not date Avril Lavigne. Bonk just makes rock 'n' roll. Punkin' good rock 'n' roll. 4/5 ZAHINOOR ISMAIL

Playboy: Treading a path that was surely blazed by the Hives, Bonk is the latest group of Scandinavian rockers to come to America. And, just like their hyperactive forbearers, Bonk's arrival on these shores represents a cultural exchange that's come full circle. While the Hives traffic in jangly, amped-up American garage rock, this Norwegian band deals in bombastic, brash Detroit riffs. Though it doesn't hit until the second song, the aptly titled jam "Grooverman," it quickly becomes clear the boys in Bonk have a serious obsession with the Stooges and MC5. "Wasted Love" is solid groove with a bouncing, rubber-band bass line, while "Ni Hao Mama" screams vintage Motor City cool. Though something was lost in translation -- namely the singing, which seems a little formulaic -- Bonk still manages to capture the energy of its influences and incorporate some individual touches, like storms of feedback and the occasional driving hard-core riff, that save the album from being overtly derivative. -- Pat Sisson

NORWEGIAN REVIEWS:

Dagsavisen: Bonk banker alle Rated 5 out of 6

Bonk består av folk fra Kung Fu Girls og Anal Babes, førstnevnte det mest undervurderte norske rockebandet fra 90-årene. Bonk spiller hardere og hurtigere, men de har bevart sansen for god pop med mye skurr. Lyden de lager er desperat brutal, men samtidig som de bråker om kapp med den råeste punkrocken er det en oppløftende holdning til refrenger i låtene, og av og til en nesten søt bruk av stemmene under de forvrengte gitarene. «I want to be the front page» synger Bonk i åpningslåten på sitt første album. Dette kan være greit som et fjernt mål, men de spiller ikke akkurat musikk som vil gjøre dem til førstesidekjendiser i Norge. Bonk kan skremme vettet av de fleste idolholdninger med sine drastiske virkemidler, og er selve antitesen til en profesjonell framføring av Robbie Williams' «Feel». Selv om sangene deres er fengende nok. «Western Soul» inneholder ti låter, som de klarer å gjøre unna på bare 28 minutter. Noen vil mene at dette er et kort album i våre dager. Til gjengjeld kan du få lyst til å spille plata om igjen. Bonk er et godt eksempel på at mindre ofte blir mer. Plata utgis mandag neste uke, og Bonk gjør åtte konserter som oppvarming for Gluecifer i første halvdel av februar. Geir Rakvaag


Dagbladet: Mindre er mer Rated 5 out of 6

CD: Greit. Vi er så vidt ute av januar, og Bonk har allerede levert en knallsterk utfordrer til årets debut. For det er en herlig sjangervaklende galskap kvartetten leverer på debuten «Western Soul». Restene av blant andre Kung Fu Girls og Anal Babes bruker 28 minutter og ti låter på tunge riff, surfe-harmonier, punk, hardcore og så videre. Det låter som når forvrengte gitarer tar livet av et boyband: Skittent, men litt vakkert; brutalt, men litt snilt også. Nevnte Kung Fu Girls er i dag - selvfølgelig - genierklært, og legger følgelig sin klamme hånd over Andreas Grøtterud og kompanis nye band. Men det må være måte på hva du skal få kritikk for. Fin pop med et lydbilde som en dårlig innstilt tv-antenne låter fortsatt ganske bra, og gjengens harde 2004-versjon er en fest mange bør ta seg tid til å like.


Aftenposten: En real omgang Bonk Rated 5 out of 6

Man er mørbanket men lykkelig etter styggvakker lydjuling. Litt historikk: Oslo-bandet med røtter i Anal Babes og Kung Fu Girls slapp en single for en del år siden, og sank så som en stein. Nå har de igjen brutt overflaten, først med singlen "Waiting In A Car", og nå med en herlig omgang lydjuling. Det fascinerende er hvordan de tar en klassisk rockeformel som alle fra MC5 og oppover har brukt og kombinert den med styggvakker gitarpop slik Dinosaur Jr. gjorde det. Resultatet er ikke mindre enn en plate som, i løpet av den knappe halvtimen den varer, gir deg både en massiv lydvegg, skrensende gitarer, enkelte tungpsykedeliske partier - og gladpop. Ekstra morsomt blir det med kinesiskinspirerte (?) "Ny Ho Mama" og "The Monkeyking Creates Havoc In Heaven", med hysterisk fete du-du-du- og hoo-haa-refrenger. Rett og slett smått genialt. Vi skriver knapt februar, og allerede ser det ut til at vi er inne i ett av norsk rocks beste år på lenge, med knallutgivelser i fleng. Og dette er så absolutt en av dem.


Adresseavisa: Rock for sjela - Gnistrende finesse fra 90-tallshelter. Rated 5 out of 6

Fra asken av Anal Babes og Kung Fu Girls stiger ferske Bonk. Kung Fu Girls var et av Norges desidert beste (og mest undervurderte) band tidlig på 90-tallet, og Andreas Grøtterud og kompani har så absolutt ikke mistet grepet. Kvartetten har laget en sjangeroverskridende rock-utgivelse, som sømløst skifter mellom kontant, rifftung rock à la The Who, punk, hardcore og popharmonier, ofte alt i én låt. Med en skurrende, rå og herlig intens grunntone i musikken klarer likevel Bonk å etterlate et preg av finesse. Gjennomarbeidete låter, presise riff og en forfriskende uforutsigbarhet i arrangementer og melodier. Ikke minst; herlig fri for den regel- og klisjéstyrte, allestedsnærværende retrofølelsen. «Western Soul» preges heller av en uærbødig holdning overfor musikalske normer, uten å bli utflytende og uferdig. Et vitalt, gnistrende og sjangeroverskridende album med en sterk tilstedeværelse og smittende kraft. Det vil forundre meg mye om det kommer mange mer spennende norske rockalbum enn dette i år. Høydepunkter: «The Moneyking Creates Havoc in Heaven» og «Waitin' In a Car»


VG: Steinrøft fra hovedstadens rockundergrunn Rated 5 out of 6

De fire medlemmene i Bonk kan neppe sies å være unge og lovende, men du vil garantert ikke høre mange norske album i år som er tøffere enn «Western Soul». Tre av medlemmene har bakgrunn i Anal Babes og Kung Fu Girls, som herjet i undergrunnen uten å komme noen vei på første halvdel av 90-tallet. «Western Soul» er grumsete og lurvete produsert, men det finnes en rå energi og et nakent driv her som gjør albumet totalt uimotståelig i små doser. Bonk tryller nemlig frem fengende melodier og flotte harmonier bak den nokså kompakte veggen av skurrende gitarer, buldrende bass og slamrende trommer. Aller best på det 28 minutter lange albumet er fuzzpop-mesterverket «Wasted Love», som simpelthen er magisk enkelt og effektivt. ESPEN A. HANSEN


BA Rated 4 out of 6

Bonk, som allerede er klar for Bylarm i Bergen, har vokst frem fra restene etter Kung Fu Girls og Anal Babes. Og dette er undergrunnsrock av godt gammelt merke. Bandet følger få formler – de hopper fra 70-talls skitten punk til rå metal, progrock og svart funk. Ene dagen høres de ut som Rage Against The Machine, den neste Iron Maiden, så Jimi Hendrix, Sonic Youth og Motorhead. Her går det i hundre – upolert og A3 i all musikalsk tenkning. Musikken har derfor lett for å bli «spaltet» og rotete, og det er noe av svakheten med platen. Men Bonk skal ha honnør for å gi F i båser og trender. Her er det kjeller og full pupp som teller. De er klar for Teatergarasjen 13. februar. Få deg en leksjon i rockehistorie.


Østlendingen: Passe pønkete Rated 4 out of 6

Bonk er en kvartett bestående av folk fra gamle Kung Fu Girls og Anal Babes. De spiller rå og rølpete rockemusikk dog uten at de har gitt slipp på de melodiøse kvaliteter (les: arven etter Kung Fu Girls). Tempoet er relativt høyt. Det er nok derfor de rekker ti låter på en snau halvtime, og sjøl om noen nok vil mene at det er litt i snaueste laget for et helt album, synes jeg det er akkurat passe pønkete. Du ligger utslitt på gulvet og snapper etter været etter 28 minutter og 10 sekunder. Høydepunkter: «Sarah» og singelen «Waitin’ in a Car» (utgitt i fjor). Per Kristian Hansen