028__Hello Goodbye__"Haunted Holiday" (CD) NORWEGIAN REVIEWS: Bergens Tidende: Manisk, muntert - og hysterisk Trommeslager Johannes Kanschat står og trommer. Han gjør det taktfast, enkelt og kjapt i en form for videreutviklet rockabilly. Lisa Lundquist synger høyt. En skulle tro hun hadde satt seg fore å gjøre kunst ut av de mest utskjelte kvinnelige vokaluttrykkene. Her kommer de på rekke og rad: Den hysteriske kjoledamen, den bablesalige tenåringen, den skingrende sirenen, den sinte pønkejenten, den innsmigrende kattekvinnen. Frode Fivels slitne stemme står i fin kontrast. Gitarene er Cramps-stemte. Sangene er hurtig pønkete og sløvt visete, mest det første. Helheten er oppstemt, rølpete, full av opptrinn og overraskelser og først og fremst manisk medrivende. «Haunted holiday» er ikke så umiddelbar frekk og fristende som debuten «Heart Attack». Men Hello Goodbye har beholdt nysgjerrigheten, formidlingsgleden og evnen til å skrive vakre og muntre sanger som «Return to bender» og «Crazy dream». ANMELDT AV HELGE OLSEN Hamar Arbeiderblad To år er gått siden svensk-norske Hello Goodbyes debut Heart Attack – preget av en litt vill og gal kjellerbandaktig entusiasme. Nå foreligger oppfølgeren Haunted Holiday. Og faktisk har Lisa Lundquist, Johannes Kanschat og norske Frode Fivel greide å bevare inntrykket av uslepen lekenhet, skranglete enkelhet og tilsynelatende aldeles innfallsåpne vokale stunt av Lisa Lundquist. Hello Goodbye har friskheten sin i behold, og synes fortsatt å pukke på en posisjon litt utenfor de etablerte sirklene. Haunted Holiday er kanskje ingen stor og sentralt utgivelse, men det er et uforutsigbart lyspunkt der en har en følelse av at det meste kan skje, og der mye er skrudd sammen på en annen måte enn det pleier. GEIR VESTAD Aftenposten: Sjarmerende skakt Svensk-norske kjellermennesker byr fortsatt på vindskjev poprock. Hello Goodbye er ikke så nøye med produksjonen: de liker å lage det enkelt, og her følger de opp debuten "Heart Attack", som skaffet bandet en Alarm-nominasjon for et par år siden. Nå fortsetter de med sin blanding av snurrig, skrudd pop og skranglete rock. Vokalist Lisa Lundquist vingler ennå mellom det ravgale og det innsmigrende, mens Frode Fivel sørger for de mer streite låtene. Alexander Kloster-Jensen (Ricochets) fyller ut med rocka gitar. Resultatet er blitt en plate som vingler schizofrent mellom hyperaktive sprettlåter og mer tilbakelente øyeblikk. Men gjennomført sjarmerende; smilet løsner fort, og forblir skjevt gjennom den drøye halvtimen som platen varer. HARALD FOSSBERG Musikkavisen Det norsk/ svenske kjellerbandet Hello Goodbye er ute oppfølgeren til det kritikerroste debutalbumet "Heart Attack" fra 2002. Og det skulle ikke overraske meg om at de blir godt mottatt denne gangen også. Albumet inneholder 14 låter som stort sett holder god kvalitet. Hello Goodbye består hovedsaklig av Lisa Linquist, Johannes Kanschat og Lars Borg er med på kontrabass, Markus Hasselblom er med på synth og Alexander Kloster-Jensen fra Richochets er med på gitar fortsatt. Han har også bidratt med låten "Happy birthday" denne skiva. De solgte bra av debutskiva, og ble også nominert i klassen for beste popalbum når Alarmprisen skulle deles ut. Det var flere som også likte "Heart attack". Den ikke helt ukjente John Peel både hyllet og spilte musikken på BBC, og plata nådde Turn On lista til NME. Ikke dårlig. Men nå er det oppfølgeren som står for tur. "Haunted Holiday" er spilt inn i bandets kjellerlokale i Gøteborg i perioden 2003/ 2004, og man hører særlig på "Steve youngs eyes" og "Fear of comets" at man befinner seg i en kjeller. Det er en helt spesiell klang i de to låtene, og det slår ikke nødvendigvis ut i negativ retning. Det høres i hvert fall ekte ut. Det er , for å ha nevnt det, litt forskjellig lydkvalitet på låtene. Ingen er vel direkte dårlige, men noen har bedre lyd enn andre. Men musikken er såpass bra at man egentlig glemmer den forskjellen, det skaper mer en variasjon over det hele. Musikken til Hello Goodbye oppleves for meg som en blanding av Raveonettes uten støyen, og The Cramps. Rufsete og skramlete rett fram rock med røtter i 50 og 60 tallet. Kombinert med et knippe bra låter som "Say Cheese", "Return to sender" , "Confession (Feels like loving you) (som har en melodi som godt kunne vært rappet fra en gammel New Order skive), og en mer country relatert sak som "Street man on the hill" blir det et fint album i sin genre. Her er det ikke masse elektronisk bearbeiding av musikken, og det er nettopp det som gjør den så befriende. Nå er det vel ikke så oppsiktsvekkende i seg selv dette, men kombinert med et bra låtmateriale så ender man opp med et bra sluttresultat. Liker du enkel og ukomplisert rock med rimelig bra låter og med en god porsjon energi så sjekk ut denne her. Likte den så absolutt, men så har jeg også alltid, som før nevnt, en sans for plater som lukter av litt "hjemmelaget". BÅRD BRANDT Østlendingen Svensk/norske Hello Goodbye imponerte voldsomt på sitt debutalbum «Heart Attack» for et par år siden. Selv radiolegenden John Peel på BBC lot seg imponere av deres «lo-fi-rock», og de havnet til og med på NME’s «Turn On» liste. Det var derfor med svært store forventninger jeg la bandets nye album i spilleren. Og jo da, det låter aldeles utmerket(om enn ikke like overveldende som på debuten). Lisa Lundquists til tider lett hysteriske vokal (sjekk «Fear of Comets» samt «Great Taller») og norske Frode Fivels mer kontrollerte form for sang, utfyller hverandre på en utmerket og svært så dynamisk måte. Frode Fivels fengende poplåter er dessuten nærmest perfekte for bandets rølpete musikalske uttrykk. På enkelte av låtene høres de rett og slett ut som et slags skandinavisk White Stripes – og det er ment som en stor kompliment…Kanskje blir dette bandets store kommersielle gjennombrudd? PER KRISTIAN HANSEN