029__Salvatore__"Luxus" (CD) NORWEGIAN REVIEWS: Dagsavisen: Ren luksus Salvatore har vunnet Spellemannpris før, og tro om de ikke fortjener utmerkelse for «Luxus» også. Denne gangen i kategorien åpen klasse, til tross for at gitarene og den åpne rockehorisonten som preger Oslobandets musikk denne gangen er langt mer til stede enn tidligere, da noen er blitt forledet til å tro at det de steller med sorterer under kategorien «elektronika». Bandet er forsterket med ett medlem, multiinstrumentalisten Jørgen Sissifus Skjulstad, og det bidrar til at «Luxus» er en oppvisning i stemningsskapende rock, fra det atmosfæriske progrockaktige, til det eksperimentelle, improvisatoriske og støyfornemmende. Aldri har de spredt seg så vidt, rent sjangermessig, men samtidig er lekenheten og den lette, detaljrike flyten med på å prege «Luxus» i retning av noe åpent, et lydbilde som overlates til lytteren å tolke. Sånn sett har Tortoise-frontmann John McEntire gjort jobben som mikser godt. Uten å lede det sju mann store og instrumentale bandet inn i Tortoise-kopien eller inn i det eksplisitte postrock-landskapet, har han ledet dem ut på en plattform der de kan ta verden innover seg, gjennom rytmer, gjestemusikere og ren og skjær energi. Det er blitt Salvatores mest udefinerbare plate så langt, som oser av overskudd. Dermed er den også blitt bandets mest spennende utgivelse, ettersom den virker å være i konstant endring, ut fra sinnelag, detaljblikk og atmosfære. Mode Steinkjer Bergens Tidende: Danser seg ut av progrocken På det femte albumet kommer forløsningen. Veien har vært lang fra gitardominerte eksperimenter til mer perkusjonistisk drevne forsøk, men nå makter de endelig å være mer enn «interessante». På «Luxus» samler Salvatore alle trådene, fokuserer på enkeltmønstre og presenterer dem i bilder som er løse og tilgjengelige nok til å gi lytteren rom for både tolkning og hengivelse. Tidligere har Salvatore spilt inn album blant annet i Marrakesh og Chicago. Spellemannprisen for det forrige albumet til tross, det tør hevdes at det er først nå bandet har fordøyd inntrykkene, bearbeidet impulsene, vokst seg musikalsk rike på utenlandserfaringene. John McEntires miks unngår postrockklisjeene. I stedet domineres platen av et fokus på klanger og tilnærming til rytmer og støy som slekter på Brian Eno. Ideene konsentreres mer i enkeltspor enn før, men flyter sammen i en innbydende, uutgrunnelig helhet. ANMELDT AV HELGE OLSEN Adresseavisa: Tålmodighet en dyd CD: I alle fall i selskap med Oslo-bandet Salvatore. Denne bør du ta deg tid til å nyte og fordøye. Salvatore har levd et stille, men respektert liv litt på siden av trender og tendenser i norsk rock de siste åra. Man blir ikke rik på kroner eller berømmelse av å være blant Norges fremste postrock-band (selv om de noe paradoksalt vant Spellemannpris for beste electronica-plate med forgjengeren «Tempo»). Bandet har utvidet sin pallett, og på «Luxus» finner vi, så vel som bandets tidligere krautrock-inspirasjon, spor både av blant annet dancehall og tyrkisk musikk. John McEntire fra Tortoise har produsert som sist, og resultatet er minst like besnærende. Pulserende og drivende rock med elektroniske impulser, og bortsett fra på den løse freebag-saken «Fluxus» ganske så tilgjengelig musikk. Salvatore tar en tålmodig, repetitiv og hypnotisk vakker vei til underbevisstheten din. Tekst: Vegard Enlid TV2/Nettavisen: Småsalig Salvatore Norges beste instrumentale droneband er ikke lenger rent instrumentale. Men det gjør vel ingenting. Salvatore er og blir Norges beste og mest groovy instrumentalband, det er nå ganske sikkert. Og i hvert fall når vi snakker om bandene innenfor den mer dronende postrock-skolen. På plate og ikke minst live har gruppa en helt sjelden evne til å hekte tilhørerne til sine spiraliserende, smått monotone og tidvis ikke så rent lite psykedeliske musikalske sfærer. På ”Luxus” fortsetter samarbeidet med Tortoise-sjef John McEntire (selv aktuell i disse dager med nytt, utmerket Tortoise-album), som har mikset plata hjemme i Chicago. ”Luxus” skiller seg fra sine forgjengere på flere måter. Salvatore henter i større grad inspirasjon fra andre sjangere, og her hører man både arabiske og afrikanske referanser, i tillegg til jamaikanske dub-elementer, men dette er jo takter gutta har leflet med tidligere. Den største forskjellen er imidlertid at Salvatore nå griper til vokal, uten at det går synnerlig ut over bandets nokså definerte, men i og for seg stadig ekspanderende lydbilde. Vi hører vokal på tre av syv spor. På et par av disse brukes stemmen mer som et instrument, men på ett spor synges det endog med ord og alt. Det er Frances May Morgan som står for stemmebåndsherlighetene, og hun synger på en vâr og melankolsk måte som kan minne om This Mortal Coil eller et mindre nasalt Cranes. Nok en sterkt album fra Salvatore, altså. Som vanlig vil vel også dette selge mer i utlandet enn her hjemme. Martin Thronsen Oppland Arbeiderblad: Mektig totalopplevelse Du har hørt det før, men det er likevel noe nytt. Vi kaller det for enkelhets skyld en stil, for at norske Salvatore har til de grader utviklet sin egen stil som de er nokså alene om her på berget. Forrige plate, Tempo, ga dem en velfortjent Spellemann, om enn i den nokså misvisende kategorien elektronika, og årets utgivelse burde kvalifisere minst like godt. På sett og vis er dette Salvatores mest tilgjengelige og åpne plate, selv om du slett ikke bør forvente deg noe ”inn-det-ene-øre-og-ut-det-andre”. De lager fortsatt nokså krevende musikk, skjønt krevende i den forstand at den utfordrer og gir deg noe intenst som lytter. Har du fulgt gruppa siden starten vet du imidlertid at det ikke skal mye til før du suges inn i deres musikalske verden, og mer enn gjerne blir med på deres søken etter hva det nå skal være. Som så mange ganger før, blir jeg litt småskuffa ved første gjennomlytting, men innser fort at det bare skyldes at jeg er ute av trening i å lytte på Salvatore. Får de først fatt i deg, er det nesten umulig å slippe løs. Det være seg enten de lage atmosfæriske lydkulisser, heftige progrockbeats eller rett og slett begir seg ut i en støysom utforskning. Luxus byr på alt dette, og viser atter en gang Salvatore med fortreffelig lekenhet, søkertrang og boblende musikalsk overskudd. Du finner elementer fra flere av deres tidligere utgivelser, men besnæres likevel av deres evne til å gå nye veier uten å tape sin særegenhet. Luxus er fryd for øret, pirring for sjelen, trim for hjernen og deilig numming i kroppen. En mektig totalopplevelse. Øyvind Lien Dagbladet: Verdt tittelsporet alene CD: Etter å ha vunnet Spellemannpris (pussig nok i elektronikaklassen) for kritikerroste «Tempo», er det nok meningen at instrumentalbandet Salvatore med sitt femte album skal ta et skritt opp og fram i norsk rock, selge litt flere plater og generelt bite seg mer fast i offentligheten. I så måte er det litt overraskende at «Luxus» representerer noe av en kommersiell regresjon for Salvatores innadvendte musikalske plattform. Der John McEntire-produserte «Tempo» var kortfattet, lett og melodiøst karismatisk, er McEntire-miksede «Luxus», på godt og vondt, mer tungtfordøyelig. På den ene siden har du det Salvatore som smigrer seg innpå med hypnotiserende kraft og eleganse (åpningssporene «Hefe» og «Brugata»), og på den andre siden det mer eksperimentelle og kompromissløse Salvatore som trekker seg unna («In Gekko» og den avanserte lydcollagen «Fluxus»). Slik blir «Luxus» en mer ujevn plate enn forgjengeren. Men på sitt beste er Salvatore et sinnssykt fett band. For sikkerhets skyld byr de på sine ti beste plateminutter noensinne til slutt: tittelsporet «Luxus» inkorporerer en serie orientalske og kaspiske stemninger i et tålmodig post- og krautrockpuslespill, og kommer ut av det som et imponerende stykke verdensmusikk. SVEN OVE BAKKE Groove: V Rated 5/7 Skjult bak slitte fasader og skrålende gateselgere rundt Oslos kasbah Brugata har Salvatore vokst til å bli et av landets fremste musikalske tyngdepunkt med sin lekne form for instrumental-jamming. Det var her de ble skapt, det var fra her de dro ut i verden, og det er hit de nå har vendt tilbake. Platen heter Luxus og er deres femte siden debuten i 2000. Impulsene og instrumentene har blitt flere, medlemmene likseå (hei til multi-instrumentalist Jørgen Skjulstad fra Center of the Universe). Men grunnprinsippet er fremdeles det samme; endeløse joggende grooves, stødige rytmiske bevegelser og et åpensinnet verdensbilde. John McEntire (Tortoise, Sea and Cake, Gastr del Sol mm) har igjen fått ansvaret for å mikse sammen kollektivets idéer hjemme i Chicago, medlemmer fra britiske åndssøsken Now og en slovensk strykekvartett er blant de som bidrar ytterligere til å gi Luxus et internasjonalt preg. Salvatores karriere har nådd stadig nye kreative høyder, med juvelen Tempo (2003) som foreløpig artistisk innertier. Med Luxus følger de opp forgjengeren, men de strekker seg også mot nye sfærer, med blant annet vokal og strykere som elementer. Men der de tidligere har blitt svulmende og nærmest overmannende i sin offensive fremdrift, søker de denne gangen å holde noe tilbake og dvele mer over detaljene de frembringer. Det gjør at Luxus, skal vi si naturlig nok, ikke er et kvantesprang i forhold til Tempo. Luxus er ikke en "dårligere" plate, den egner seg godt for både mediterende tonefølge mens man sitter rolig rundt vannpipa eller som reisefølge enten du befinner deg ombord på et tog eller vandrer målløst gatelangs - men den gir ikke det samme siklende hakesleppet. Introdusert med korte Hefe og videre utforsket med Brugata og Orval tas vi med til kjente marker: Det hurtige, presise drivet av bass og trommer danner solid fundament, over flyter strukturene kontrollert; gitarer, keyboards og andre lydkilder (på Orval kommer en sjelden vokalgjest svevende inn i form av en kvinneskikkelse) fungerer pirrende. Resultatet er behagelig drømmende, effekten er hypnotisk. Og mens vi befinner oss i transe; På In Gekko tones det militante tempoet ned til fordel for en mer abstrakt sekvens, igjen styrt av den sentrale rytmeseksjonen bestående av menneskemaskinene Kjell Olav Jørgensen og Karim Sayed (trommer/slagverk) og bassist Bjarne Larsen. In Gekko er dog en mild strøm, i motsetning til Fluxus der de hengir seg til mer støyende avant garde i tråd med låttittelen. Antikunst eller ikke, det er ikke vanskelig å forstå at Salvatore kan assosiere seg med denne bevegelsen. Roots & Weather er likevel en forløsning. Her tas vi endelig med ut på en skikkelig indianerdans rundt bålet. Dette er min klare favoritt på en plate som ikke for ofte hengir seg så klart til det suggestive som på bandets tidligere plater. Men i løpet av disse snaue fem minuttene viser de igjen at når det gjelder å forene lyden av bazarer og tribale danseritualer er Salvatore i en særklasse. Altfor kort dessverre, og platens lengste spor, det avsluttende tittelkuttet, tar ikke opp tråden til Roots & Weather. Med innslag av sval vokal, klezmer-toner og et motorisk kjør finner Salvatore tilbake til sitt småløpende tempo, noe de kan holde gående i en evighet - men hvor de skal, det aner jeg ikke. Om ikke den mest sentrale, Luxus er nok en byggekloss i det som er i ferd med å bli et ruvende byggverk. Salvatore minner igjen om at Brugata er landets vakreste gate. - Bjørn Hammershaug, Spirit Rare tider i musikk-Norge. Hjemmeavlede artister genierklæres med uansvarlig hyppighet (det kan virke som det kommer i hvert fall ett «klassisk» album hver eneste tirsdag), og «by:Larm» liksom skal avstedkomme minst tre-fire «rockens fremtid'er» hvert år. Moderlandets velmenende musikkjournalister, og jeg inkluderer galant nok meg selv her, er i blodtåka, og kaster superlativer etter det simpelthen adekvate. Faktum er imidlertid at skuffende få av våre utallige håpefulle gjør noe særlig utenom det vanlige. Ny mark blir sjelden pløyd, og det å være flink er ikke nødvendigvis den mest inspirerende kvaliteten en artist kan inneha. Jeg sier ikke at Oslo-bandet Salvatore alene er i stand til å veie opp for alt det dagligdagse. Men de er jævlig gode, altså. Influensene er like åpenbare som sunne: Postrock (Tortoise' John McEntire produserer også denne gang) og rytmisk streng tysk syttitallsrock - denne gang med innslag av sørligere klanger. Hypnotisk, sanselig og søkende musikk, presist og kjærlighetsfullt fremført. Kvalitativt helt på høyde med likesinnede i utlandet; både Mogwai, Godspeed You Black Emperor! og Stereolab har stagnert nå, mens Salvatore har blitt enda bedre. Så fint at «vi» faktisk fikser dette her oppe, også. Morten Ståle Nilsen Universitas: Veien er målet! Mange Salvatoreanmeldelser har en pinlig tendens til å innledes med et fåfengt forsøk på å gi dette bandet en holdbar sjangerbetegnelse. Denne anmeldelsen er intet unntak. Det er lett å falle for fristelsen å kalle Luxus for «rytmisk elektronisk post rock», men i mine øyne fremstår denne merkelappen ubegrunnet pretensiøs og derfor utilstrekkelig. Salvatore har nemlig laget et meget tilgjengelig og lettfattelig album, som på ingen måte forsøker å overraske lytteren. Forutsigbarheten kan likevel ikke sies å utgjøre noen mangel ved denne utgivelsen. Salvatore klarer nemlig kunststykket å fenge uten å underholde, og stimulere uten å utfordre. Når bandet har funnet et groove som driver, forblir de der, og lar rytmene og temaene fornye seg selv i et fengslende repetitivt mønster. Luxus henvender seg på et forbausende nøkternt vis til de fleste fargenyanser i et sundt menneskelig følelsesregister, uten å røske tak i noen av dem. På denne måten higer man ikke etter variasjon eller klimaks, men blir i stand til å nyte den målrettede prosessen mot noe som aldri kommer. Derfor vil jeg lansere en ny, og i mine øyne, langt mer dekkende betgnelse på Salvatores musikk. Salvatore lager glimrende «gå–musikk». Ta derfor med deg Salvatore på spasertur, og du vil bli i stand til å nyte den sanne verdien av målløs gange og Luxus. Lars Engh Førde Pstereo Rated 7/10 Det finnes én stor fallgruve når man lager musikk av den typen Salvatore lager: kjedsomheten. Monotone, repetitive, ofte langsomme låter uten vokal, basert mer på groove og rytme enn melodi kan bli ganske kjedelig. Det kan også bli skikkelig stilig. Men da er musikken avhengig av subtil variasjon og små nyanser. Jeg har tidligere blittt konfrontert med at Salvatore og deres likesinnede er utpreget musiker-musikk, altså musikk som først og fremst likes av mennesker som spiller et instrument selv. Og det kan det være noe i. Jeg tror ikke det er noen nødvendighet å kunne forskjell på tonika og subdominant for å finne Salvatore interessant, men jeg tror man kanskje må være i stand til å fryde seg litt over god trommelyd, gitarlyd, eller den slags. Så har Salvatore altså servert oss et nytt album. Denne gangen har de ikke vært i Marokko eller Chicago, men holdt seg i Oslo, selv om plata er mikset av John McEntire. Til å begynne med låter det ganske umiskjennelig som Salvatore (eller for den saks skyld Neu! og Tortoise), og jeg merker at jeg kjeder meg litt på de første sporene. Bassgroove, delay-gitar og småartig tromming blir liksom ikke nok. Og det skal som nevnt veldig lite til for å tippe over i kjedsomheten i denne sjangeren, spesielt når man får følelsen av å ha hørt det før, på forrige plate. Og plata før den. Men utover på "Luxus" er det så absolutt utvikling å spore. Allerede på spor tre kommer noe vi ikke har hørt noe særlig av fra denne kanten før: vokal. Riktignok er den ganske kraftig prosessert og sømløst integrert i Salvatore-lyden, men likevel er dette et oppfriskende element. På en måte kan man si at vokalen tilfører noe mer menneskelig i den organisk-maskinelle lyden av Salvatore. Også bruken av musikalske elementer fra Østen (som trolig kan tilskrives det nye medlemmet Jørgen ”Center of the universe” Sissyfus Skjulstad) er et kjærkomment tilskudd. Det er dette, sammen med den ordløse vokalen, som gjør ”Roots & weather” og det ti minutter lange, avsluttende tittelsporet til høydepunktene på plata. Det er fortsatt monotont og repetitivt, men det har det lille ekstra, de små detaljene. Som for eksempel den fantastiske fela i tittelsporet. Eller marimbaen. Derimot synes jeg at ”Fluxus” blir litt poengløs. Her snakker vi om fri-form-jam. Riktignok med fine og oppfinnsomme lyder involvert, og sikkert med et visst idémessig brorskap til kunstbevegelsen den har navn fra, men likevel blir det uinteressant. I det hele tatt er ”Luxus” noe ujevn, selv om de to siste sporene muligens er det beste Salvatore har prestert på plate. (7/10) Morten Krane